Lubna – en typisk bergenser

0Shares

– Hadde du spurt Trond Giske om hvor kristen han er, kanskje? Jeg begynner å bli lei av at religion alltid skal trekkes fram når et mørkt menneske intervjues, sier hun.

Om det kan være at tidspunktet for et slikt spørsmål ikke passer seg, eller om dama rett og slett ikke ønsker å utlevere om sin tro, vites ikke, men Lubna Jaffery Fjell vil ikke snakke om sitt forhold til Gud. Hun vil heller snakke om sitt nære forhold til Bergen. Byen mellom de syv fjell som har alltid hatt en spesiell plass i hennes hjerte. Det eneste som minner om hennes by er været utenfor kontoret hennes i Akersgata denne ettermiddagen. De grå skyene og regndråpene utenfor hennes nye kontor ved Regjeringskvartalet i Oslo, passer henne perfekt. Den nye stillingen gjør at Lubna ser seg nødt til å flytte til Oslo. Pappesker og bunker med bøker og papirer ligger dandert utover kontorarealet.

Hun forklarer det midlertidige kaoset med at arbeidsplassen er ganske ny, og at hun ennå ikke har rukket å bli kjent med den. Kontoret er så ferskt at den nybakte statssekretæren ikke har satt sitt preg på det.

Det er kanskje uforståelig for dem hvorfor jeg er sammen med en hvit mann.

– Man blir veldig ydmyk når man får en slik mulighet til å være med på å påvirke politisk. Samtidig er det småskummelt å starte helt på nytt i hovedstaden. Heldigvis har jeg en del erfaring og rutine fra jobben som politisk rådgiver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet og i Helse- og omsorgsdepartementet, sier hun mens hun ser på bildet av sin 5-årige datter på pulten sin.

Kamp mot rasisme åpnet dørene

Med en barndom som var preget av sportsdans, kor og fotball, trodde foreldrene at hennes medlemskap i Arbeiderpartiet som tenåring var nok et påfunn hun ville drive med i fritiden. Selv bedyrer hun at ingen sjarmør vervet henne til partiet. Hun var heller ikke forelsket i Trond Giske til tross for sin beundring for den daværende lederen i AUF.

– Det var først og fremst kampen deres mot rasisme som førte meg dit. At det ble Ap og ikke SOS Rasisme kan ha med tilfeldigheter å gjøre, men det ballet på seg. Jeg har vært folkevalgt i hele åtte av de 15 årene i partiet, sier hun stolt.

Til tross for en fin oppvekst i Åsane, kan hun også fortelle om mobbing i barndommen. Ofte opplevde foreldrene hennes at deres lille datter kom hjem gråtende etter skoletid de første skoleårene. Ord som «svarting», «pakkis» og «brunost» var noen av merkelappene Lubna måtte leve med i barndomsåra. Men i dag betyr det ingenting for henne.

– Barn vet ikke hva diskriminering er, så det var ikke rasisme jeg opplevde. Jeg vil kalle det mer erting og mobbing. Hadde det ikke vært hudfargen, kunne det like godt være klærne eller noe annet. sier hun.

Gift på tvers av bakgrunn


Likevel er ikke jobbeskrivelsen og barndomsårene nok til å beskrive Lubna. Smilende, engasjerte, men samtidig målrettede og dyktige Lubna. Men hvem er denne Lubna Jaffery Fjell? Hun er hvertfall ingen «innvandrer»

– Jeg regner ikke meg selv som innvandrer, men er nordmann på lik linje med alle andre. Ofte spør folk hvor jeg er fra og da svarer jeg Bergen, men da spør de “hvor er du egentlig fra?” og jeg sier bare Åsane. Det er morsomt å se hvor paffe folk blir da.

Hun presiserer at det handler mest om frihet til å velge hvordan man vil bli definert og hvilket liv man ønsker å være en del av. For hennes egen del er det likegyldig om en holder på foreldrenes tro og tradisjoner eller velger å gå nye veier. Hennes etternavn tyder klart på sistnevnte, selv om det ikke gikk helt problemfritt.

– Min far ikke var så begeistret for at jeg valgte en som ikke var muslim. Jeg og pappa hadde et veldig nært forhold, men var uenige i mitt valg av partner til tross for at han var mannen i mitt liv. Dessverre fikk ikke pappa leve lenge nok til å oppleve bryllupet vårt, for jeg tror han ville akseptert valget mitt, sier hun med lav stemme over bordet.

Lubna opplever sjelden stirring og peking i sin hjemby når hun går hånd i hånd med hennes mann. I Oslo derimot merker hun en viss oppmerksomhet rettet mot seg de gangene de er ute sammen. Særlig i øst hvor slike par ikke er vanlige.

– I min krets hjemme i Bergen blir dette sett på som en naturlig utvikling, men i Oslo er det fortsatt rart. Vi merker det blant annet på Grønland at folk ikke er vant til slikt, særlig blant innvandrere. Jeg vet ikke hva de tenker, men det er kanskje uforståelig for dem hvorfor jeg er sammen med en hvit mann,
 sier hun.

Tror på sosialdemokratiet

Selv har hun ingen spesifikk forklaring på hvorfor det er slik i hovedstaden. En mulig årsak kan være at miljøet i Oslo er mye større og den sosiale kontrollen likeså. Både hun og broren fikk mer eller mindre leve fritt gjennom oppveksten.

Hun sitter komfortabelt i skinnstolen sin mens hun mimrer om oppveksten i Åsane. Foreldrene hennes hadde ikke råd til bøker, men hun var alltid å finne i bokbussen i nabolaget. Hun deltok i mange fritidsaktiviteter til tross for at foreldrene ikke var så godt økonomisk stilt.

Hennes far, som kom til Oslo på begynnelsen av 1970-tallet, var en av de første arbeidsinnvandrerne i Norge, og Lubna kan se flere paralleller til forfatter Mahmona Khans historier når det kommer til livet faren hennes levde. I blogg sin «I min fars fotspor» forteller Lubna om de mulighetene det norske systemet har gitt henne og mange andre.

– Først og fremst vil jeg si at min far var utrolig heldig som fikk komme til Norge. Det var ikke alle som hadde den muligheten. Han ble godt tatt imot, fikk muligheten til å ta seg en utdannelse og leve et trygt liv i et godt samfunn. Å kunne ta del i samfunnet uavhengig av klassetilhørighet er frihet for meg. Dette vil jeg være en del av, avslutter hun.

Navn: Lubna Jaffey Fjell

Født: 2. april 1980

Aktuell som: Ny statssekretær i Kultur- og kirkedepartementet

Gode sider: Blid og engasjert

Dårlige sider: Utålmodig
 
Favorittmat: Tapas

Tre jeg ville invitert på middag, levende eller døde:
Nigella (tv kokken), Nelson Mandela og Kaizers Orchestra