Fra rus til forfatterskap

«Selv om jeg ikke var mye verdt i Somalia, hadde jeg i alle fall venner som brydde seg om meg. Ingen kommer på besøk til meg. Hvis jeg blir syk her i det nye landet er det ingen som merker det. Ingen kommer til å begrave meg hvis jeg dør… Jeg mangler kunnskap om det nye landet, det er vanskelig å kunne språket, og jeg føler at jeg ikke kommer videre. Jeg har mye frustrasjon i meg. Jeg savner familie. Jeg savner noen som er glad i meg.»

Slik beskriver Amal Aden sitt møte med Norge for nøyaktig 13 år siden. Året var 1996 og tenåringsjenta levde et liv med narkotika og kriminalitet. Amal Aden var lei av å leve fra hånd til munn i verdens rikeste land. Hun ble fortalt så mye pent om det nye forgjettede landet som skulle redde henne fra et liv på gata i et Mogadishu hjemsøkt av krig, men drømmen ble knust stadig av brutte løfter.

– Jeg hadde det vanskelig og var lei av å være en kasteball i systemet, som var tydelig preget av  et menneskesyn der jeg var tall og statistik. Jeg fikk både mat og et sted å bo, men ingen så mennesket i meg. sier Amal Aden.

Mange somaliere klager på det norske systemet. Men selv gjør de ikke annet enn å sove hele dagen.

I rampelyset
Hos Aschehoug, På forlagsredaktørens kontor hos Aschehoug forteller hun om de vonde årene i Oslo. Aden kom til Norge som analfabet, nå er hun klar med sin tredje bok på et av landets største forlag. Hun har skapt store overskrifter i de største avisene som talsperson for det flerkulturelle Norge. Mediene omfavner henne, det samme gjør forlaget. Aden har en travel hverdag med boksigneringer, foredrag og rådgivning i forskjellige etater.

Løvetannbarn, sier noen. Men Amal Aden har mest tro på sin stahet.

– Grunnen til at jeg klarte å komme meg ut av det livet er kanskje at jeg aldri gir meg. Man må tenke positivt uansett og prøve å finne en utvei. Heldigvis fikk jeg også god hjelp fra gode venner til å komme meg ut av rushelvetet, sier hun.

Ung-gammel kvinne
Smilet er tilstede og håret velfrisert. 26-åringen virker så gammel, til tross for sin unge alder. Hun strammer opp det rutete, brune skjerfet, retter på brillene og forteller om grunnen til at hun valgte å gi ut en selvbiografi. Hun ville så gjerne dele sin historie og vise at man kan kjempe seg ut av problemene. Boken ligger i skjæringspunktet mellom roman og selvbiografi. Og navnene er fiktive. Aden vil ikke ut med hvordan det går for personene i boka, men hun kan bekrefte at noen fortsatt lever i rus og kriminalitet.

– Det er en av grunnene til at historien utspiller seg da, og ikke nå. Mange av de som er med, ønsker ikke bli identifisert, sier hun.
I boka blir hun introdusert for Norge som et land hvor alle er rike. Man kunne ta ut penger fra veggene i gatene. Befolkningen trenger ikke å jobbe for å få penger, for penger får de uansett. Slike forestillinger og dype kulturelle forskjeller har gitt mang en somalier et sjokk i møtet med det norske samfunnet.

Hun gynger på stolen og presiserer at de fleste somaliere kommer fra krig og elendighet, ofte med analfabetisme og helt andre tradisjoner i bagasjen. I en hverdag hvor 1 av 5 somaliere står utenfor det norske arbeidsmarkedet, ifølge tall fra Statistik sentralbyrå,  vet hun at utfordringer står på kø. Ifølge Aden kan vi ikke forvente en umiddelbar forandring. Likevel tror hun integreringen går begge veier.

Mentalitet har mye å si
For selv om myndighetene burde engasjert seg mer for å få somaliere ut av uføret, har mentaliteten til mange av hennes landsmenn mye å si.

– Mange somaliere går rundt og klager på det norske systemet og hvor undertrykte de er. Men selv gjør de ikke noe annet enn å sitte på kafe og sove hele dagen. Hvordan kan de klage når de ikke gjør noe selv? Det er for meg uforståelig, sier hun.

Likevel ser hun mer optimistisk på den nye generasjonen somaliere. Flere og flere studerer og jobber. Klanmentaliteten, som er en av hovedårsakene til krigen i Somalia, er ikke så sterkt tilstede hos de unge.

Amal og HRS
Amal Aden er rask med svarene sine. Hun gir oss det vi vil ha, men ikke noe mer. Setningene er korte og konkrete på lik linje med bokens rytme, men et spørsmål om hennes tidligere samarbeidspartner Hege Storhaug, ser ut til å tent den norsk-somaliske tobarnsmoren. Siden Amal Aden sa opp sitt engasjement i Human Rights Service (HRS) i februar i år, har det ikke vært mangel på dramatikk rundt forfatteren.

Mediene har skrevet om det, men Aden bryr seg ikke, hevder hun. Beskyldningene haglet begge veier, og påstander om utpressing og trusler er noe hun er blitt vant med. Likevel lar hun seg ikke skremme av Human Rights Services trusler om å publisere hemmelige opptak av henne for å motbevise beskyldningene mot dem.

– Det er ikke første gangen hun truer med å bruke lydopptak heller, og skal jeg være helt ærlig, så bryr jeg meg ikke. Hege Storhaug klarer jeg ikke å ta seriøst uansett. Er det noe jeg er trygg på, så er det ærligheten min. Storhaug bruker for mye tid på å være innvandrerfiendtlig og mangler respekt for islam og innvandrere. Slike folk kan du ikke krangle med, sier hun.

Å være en kritiker av både motstandere av og forkjempere for innvandring, har ikke bare vært enkelt for 26-åringen. Til tross for utallige trusler og hemmelig adresse er hun ikke redd. Nylig var hun på Grønland uten at det skjedde noe.

– Med min bakgrunn og de erfaringene jeg har levd, skal det mye til for å knekke meg.

– Men er det noe du ikke tåler da?

– Jeg liker ikke kulden, ler hun.

Amal Aden

Navn: Zandra Isak. (Amal Aden er et forfatterpseudonym)

Aktuell med: Boka “Min drøm om frihet”. Har tidlegere skrevet bøkene “Se oss” og “ABC i integrering”.

Født: I Somalia i 1983. I 1996 kom jeg til Norge etter å ha vært gatebarn i Somalia i flere år.

Ungdomstid: Jeg endte i rusmiljøet på Grønland og levde i perioder på gata i Oslo.

Livet som voksen: De siste årene har jeg arbeidet som tolk for somaliere og det
offentlige. Jeg har også vært flyktningguide for somaliske
flyktninger.

Hvilke tre personer ville du bedt til en bedre middag? Jeg nøyer meg med to: Kronprinsparet.

Favorittmat: Hjemmelaget pizza.

CD på en øde øy: Jeg hører ikke på musikk, men gi meg en bok å kose meg med!

Siste kulturopplevelse: Har hatt base på her på forlaget i det siste, noe som er en kontinuerlig kulturopplevelse.

Kilde: www.amaladen.no