Foto: Flickr Creative Commons
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
For noen uker siden, mens jeg var på et trykkeri i Oslo øst, kom jeg i samtale med den marokkanske eieren og broren hans. Siden det var en stille og rolig ettermiddag på trykkeriet, tok det ikke lang tid før vi begynte å snakke om deres planer for den dagen de pensjonerer seg. Det var spesielt broren til eieren som hadde et sterkt ønske om å vende tilbake. Mannen, som var i midten av 40-årene, hadde levd og arbeidet i Norge i mer enn 20 år. Han hadde rukket å gifte seg to ganger i løpet av sin tid i her og fått fire barn.
Han snakket riktignok godt norsk og var integrert i det norske samfunnet, likevel følte han seg fremmed i det nye landet. Den følelsen hadde ikke avtatt med årene, tvert imot hadde savnet etter et liv i Marokko blitt sterkere enn noensinne. Planen hans var å “holde ut” i 15-20 år til, jobbe videre, fortsette å spare for så å nyte pensjonisttilværelsen fri for økonomiske bekymringer i sitt hjemland. I løpet av tiden sin i Norge hadde han rukket å kjøpe seg et hus i hjembyen sin, som han nå benytter som feriehus. Han kunne nevne mange eksempler på landsmenn som hadde samme planer som han. “Å jobbe i Norge for så å leve hjemme” er en tanke som streifer de fleste i hans situasjon, mente han.
Aldri helt hjemme
Men hva er egentlig “hjemme”? Et land du innvandret til for mange år siden, og jobbet i, hvor barna dine er født og oppvokst, og hvor dine nåværende eller fremtidige barnebarn er fra?
Min far, som snart fyller 67 år, har tatt det store steget og reist tilbake til Honduras. I en mannsalder var han sjømann på norske skip, før han i sine siste yrkesaktive år vasket gulv på et kjøpesenter. Han er, som mange andre med innvandrerbakgrunn en arbeiderklassemann som endelig hadde spart nok midler til å pensjonere seg i hjemlandet. I fjor ble drømmen virkelighet. Far kjøpte seg et hus i Tegucigalpa, hovedstaden i Honduras, der han kommer fra. Han nyter sin nye tilværelse.
Men selv om min far nå bor i Honduras, kommer vi, familien hans, til å bli i Norge. Et besøk til han er ikke noe man gjør på en dag, og vi er alle voksne som lever våre egne liv. Vi holder kontakten så godt vi kan, men likevel merker jeg at han har et savn som han ikke erkjenner overfor oss. Jeg tror han innerst inne vil være sammen med oss og samtidig leve i Honduras. At dette er en umulig kombinasjon, vet vi alle.
Familiens trygge havn
Mange eldre med innvandrerbakgrunn som av en eller annen grunn har reist til sitt hjemland, har ombestemt seg, leste jeg i Aftenposten for et år siden. Artikkelen tok for seg de som trodde det var bedre hjemme i Pakistan, men som ble innhentet av savnet etter familien som fortsatt er i Norge. Jeg tror vi vil se flere eksempler på dette nå som mange innvandrere blir eldre og velger å reise “hjem” igjen.
Personlig tror jeg ikke hjemme nødvendigvis er stedet hvor du kommer fra, men der hvor du føler mest tilhørighet. Og tilhørighet til familien er aller viktigst, viktigere enn å bo “hjemme” fordi du ikke føler deg godtatt i det norske samfunn.
