Blir det en afrikansk opprørs­bølge?

Første brikke? Tahrir-plassen i Egypt ble fort en samlingsplass for opprøret mot Mubaraks forhatte regime
Foto: Wikimedia Commons
Adjø, Muammar Gaddafi, Hosni Mubarak og Ben Ali. Vil folke­opprøret spre seg sørover og rense enda flere president­palasser for korrupte, gamle og udugelige ledere? 
Jan Speed/ Abesha.no
Latest posts by Jan Speed/ Abesha.no (see all)

I mange år har vestlige givere med stor velvillighet støttet opp om ulike sterke menn. Utviklingsminister Erik Solheim taler varmt om Etiopias Meles Zenawi. For få år siden var det Ugandas Museveni som var Hittil har ikke folkeopprørene i nord smittet sørover i Afrika, men giverlandene bør kanskje likevel ikke yndlingslederen til vestlige utviklingsministre. Rwandas Paul Kagame er en populær mann i London og Washington. Vestlige givere har en tendens til å gi mange av Afrikas sterke menn en legitimitet som de, i likhet med Mubarak og Ali, ikke nødvendigvis har i egen befolkning.

«Kanskje vi (bistandsgivere, min anmerkning) har for mye fokus på hvorfor situasjoner forblir de samme og ikke nok på hvorfor de forandrer seg… alt for ofte fokuserer vi på strukturelle begrensinger og ikke nok på muligheter for endringer nedenfra og opp,» skriver Lisa Denney i Overseas Development Institute i London i sin blogg. Det som har skjedd i Tunisia, Libya og Egypt er en påminnelse om at gamle regimer kan falle.

Hva taler for og mot flere opprør i Afrika? 

Sveits er ikke lenger er det beste stedet å gjemme bort penger fordi landet har begynt å fryse bankkontoene til styrtede diktatorer.

La oss ta det som taler for først:

1. Ny teknologi 

Egypt har over 10 millioner regelmessige internettbrukere og Tunisia 3,6 millioner. I Nigeria er det over 44 millioner brukere av internett, mens i Kenya er det åtte millioner. Tallene på de som har mobiltelefon er enda høyere. Bruken av sosiale medier som facebook og twitter til å mobilisere folkemasser har allerede vist seg ­effektiv.

2. Arbeidsløshet og høye matpriser 

Høy arbeidsløshet er den store fellesnevneren. I Nigeria ligger arbeidsløsheten blant unge mennesker på 60-80 prosent, mens den ligger på noe under 50 prosent i de fleste land sør for Sahara. Samtidig rammes en rekke land av økte matvarepriser som skyldes økt forbruk i mellominntektsland, spekulanters kjøp og salg, høye oljepriser, klimaendringer og tørke.

3. Økende utdanningsnivå 

Stadig flere ungdommer skaffer seg en utdannelse, de vet hvordan det politiske systemet fungerer og hvorfor det svikter. Samtidig får de seg ikke jobb. I mange land ser de at naturressurser blir utnyttet, men at inntektene ikke kommer befolkningen til gode. Det er en økende politisk bevissthet. 60 prosent av alle afrikanere er under 25 år.

4. Dårlige ledere 

Dårlig ledelse er Afrikas største problem. Listen av ledere som bør dyttes ned fra pidestallen kan gjøres lang – avhengig av hvem du spør. Noen som helt klart er på listen er Robert Mugabe i Zimbabwe, kong Msawti III i Swaziland, Abdoulaya Wade i Senegal, Muammar Gaddafi i Libya, Isaias Afewerki i Eritrea, Omar al-Bashir i Sudan, Teodoreo Mbasogo i Ekvatorial Guinea, José Eduardo dos Santos i Angola. Listen kunne lett utvides med fem til ti navn til. Meles Zenawi i Etiopia har sittet ved makten siden 1995, Ugandas Yoweri Museveni har sittet i presidentstolen siden 1986 med raus støtte fra vestlige bistandsgivere.

5. Middelklassen 

Fattige mennesker deltar i opprør og demonstrasjoner, men revolusjoner drives oftest fram av en frustrert middelklasse. Det er en voksende middelklasse i Afrika. Det kan på sikt bli en drivkraft for politisk endring på kontinentet. Akkurat nå, med kraftig økonomisk vekst i mange land, er det ikke nødvendigvis slik at middelklassen er spesielt interessert i å gjøre opprør. Men hvis det blir nedgangstider og middelklassen rammes, kan bildet fort endre seg.

6. Store byer

Stadig flere afrikanere bor i storbyer. Bånd til tradisjonelle ledere brytes og respekten for autoriteter svekkes. Det er også lettere å organisere motstand i byområder. En tredjedel av alle afrikanere bor i byer i dag, men innen 2030 vil over halvparten være byboere.

7. Skatteparadiser 

De fleste av Afrikas korrupte ledere har trolig plassert store deler av sin formue i skatteparadiser. Dette gjør at det er lettere for dem å trekke seg fra makten. De vet at gullpensjonen er sikret. Men flere har nok notert seg at Sveits ikke lenger er det beste stedet å gjemme bort penger fordi landet nå har begynt å fryse bankkontoene til styrtede diktatorer. 

Men diverse faktorer taler også mot flere opprør:

1. Borgerkrig 

Arbeidsløse ungdommer er lettere å manipulere. I Zimbabwe rekrutterer det pengesterke regjeringspartiet ZANU-PF arbeidsløse ungdommer til å bli med i voldelige grupper som angriper opposisjonstilhengere. Rotløse ungdommer i flere afrikanske land øker like mye faren for borgerkrig som at de bidrar til å styrte udugelige regimer. Ungdommer rekrutteres nå av begge de politiske gruppene i Elfenbenskysten. Faren for en ny borgerkrig øker.

2. Lite samhold 

I motsetning til Egypt, Libya og Tunisia er flere land sør i Afrika preget av store etniske, språklige og religiøse motsetninger. Dette vanskeliggjør en felles mobilisering. Massedemonstrasjoner i Luandas eller Kampalas gater virker foreløpig lite sannsynlig.

3. Tro på høvdingen 

Mange afrikanere har fortsatt stor respekt for «den sterke mannen», og alder er et tegn på verdighet. Undersøkelser utført av Universitetet i Cape Town viser at et flertall i Sør-Afrika, som er et velfungerende demokrati, fortsatt mener at «regjeringen skal passe på dem som en forelder». Samtidig betaler bare en liten del av befolkningen skatt, og det er liten tradisjon for at skattebetalerne stiller myndighetene til ansvar for tilbud og kvalitet på offentlige tjenester.

4. Militæret 

I mange afrikanske land har maktpersonene sørget for at de militære er fra samme etniske gruppe og har økonomiske fordeler. I Eritrea har ledende offiserer kontroll over store deler av økonomien, det samme er tilfelle i Zimbabwe. I mange land er det ikke allmenn verneplikt, og dermed kan soldatene sjelden betraktes som folkets allierte.

5. Hjerneflukt 

Presset mot flere av regimene i Afrika blir dempet av at de beste hodene forsvinner. Som følge av manglende muligheter for å skaffe seg inntekt og karriere i hjemlandet søker mange ungdommer til utlandet. Mange som ellers hadde vært ledende i arbeidet mot Mugabe-regimet har for eksempel enten flyttet til Sør-Afrika eller til Storbritannia.