Human returhjelp en nødvendighet

Returprogrammet er ifølge Dula et hjørnesteinsprosjekt for organisasjonen.

– Vi etablerte programmet i 2002. Før det var deportasjon eller utvisning uten finansiell hjelp til å starte på nytt i hjemlandet eneste alternativ. Siden 2010 har vi fått pengestøtte fra Utlendingsdirektoratet, og har dem, samt ulike mottakssentre og NGO-er blant våre samarbeidspartnere.

IOMs frivillige returprogram VARP var et av diskusjonstemaene under seminaret “Voluntary Return and Migration Management”, avholdt på Sagene Internasjonale og Flerkulturell Frivillighetssentral (SAIFF), onsdag 24. mars.

Før var deportasjon eller utvisning uten finansiell hjelp til å starte på nytt i hjemlandet eneste alternativ.

Tre måneder

Vanskelig: IOMs programkoordinator, Maria Indiana Alte, sier det er utfordrende å samarbeide om retur for ofre for menneskehandel til land med underutviklede offentlige institusjoner.
Foto : Claudio Castello

Asylsøkere som har fått endelig eller foreløpig avslag, de som trekker tilbake asylsøknaden, samt irregulære migranter er VARPs hovedmålgruppe. Etter avtale med UDI har man informasjonsmøter med søkere på mottak to ganger i året.

– Folk får vite om det vi gjør og om de ulike alternativene til IOM-sponsede hjemreturer. En kan reise hjem på egenhånd, reise til et annet europeisk land, bli i landet og leve som papirløs eller vente helt til tvangsretur settes i kraft. Særlig de to sistnevnte fraråder vi, sier Dula.

Saksgangen for frivillige returer kan ofte være komplisert, først og fremst på grunn tregt byråkrati i hjemlandet, forteller hun.

Vanskelig situasjon

Prosjektkoordinator i IOM, Maria Indiana Alte, har spesialkompetanse innenfor trafficking. Alte mener ofre for menneskehandel i Norge er en av de gruppene med størst returbehov.

– Menneskehandel er en grov forbrytelse, og det er ikke uten grunn at ofre for denne typen kriminalitet får mer oppfølging enn asylsøkerne.

Ifølge tall fra relevante organisasjoner returnerte flest traffickingofre fra land som Ukraina, Romania og Nigeria.

– Flesteparten er i alderen 18-35, og kommer til sex-industrien, som tiggere eller tvangsarbeidere. Noen kommer til Norge gruppevis, sier Alte.

Hvordan samarbeider dere med myndighetene i ofrenes hjemstater?

– Vi driver med veldig mye bevisstgjørings- og lobbyvirksomhet. Særlig viktig ser vi på samarbeidet med politi, etater og ulike myndigheter der. Det kan være en utfordring, særlig i land hvor offentlige institusjoner er underutviklede eller ineffektive.