Militære løsninger er ikke alltid de beste

Mokthar Belmokthar tok på seg ansvaret for anslaget der Statoil-medarbeidere ble kidnappet

Mali hjemsøkes av en blodig intern konflikt, der jihadister tilknyttet ulike grupper står mot regjeringsstyrkene og tropper fra Samarbeidsorganisasjonen av vest-afrikanske land (ECOWAS).

Etter at jihadister og banditter angrep en gassinstallasjon i Algerie og tok flere ansatte til gisler, blant dem flere nordmenn, har et militært bidrag i regionen blitt aktuelt også for Norge.

Utenriksminister Espen Barth Eide uttalte overfor Aftenposten mandag at Norge må hindre at de “ekstreme islamistiske kreftene” biter seg fast i Nord-Mali. Han poengterer imidlertid overfor avisen at man ikke må gå i den fellen at man rykker inn i et område, rydder opp i et prekært problem, og så trekker seg raskt ut igjen, mens folk i Nord-Afrika blir stående igjen med et valg mellom ekstrem islamisme og et undertrykkende regime.

Det er høyst usikkert hva som vil bli utfallet av en militær intervensjon.

– Det må være et annet valg for ungdom i Nord-Afrika enn å støtte jihadister og å finne seg i å leve under et militærtdiktatur, sier Barth Eide.

Frankrike er allerede inne i Mali, et land Frankrike tidligere styrte som koloniherrer (den gang under navnet Fransk Sudan). Det kan bli en komplisert og langvarig affære å forsøke å rydde opp i denne konflikten, mener forsker Morten Bøås, som kjenner området godt.

– I beste fall fører Frankrikes inntreden i konflikten til motsatte utfall: Ansar (Dine, red.anm) ser at deres eneste vei ut er gjennom forhandlinger og kompromisser. Problemet er at vi står overfor en situasjon hvor krigføring så vel som krigføringens retorikk virker gjensidig forsterkende og bidrar til å redusere handlingsalternativene. Har Mali flaks, ender kampene snart i forhandlinger som inkluderer Ansar og slik sett effektivt skiller denne organisasjonen fra AQIM (Al-Qaeda in the Islamic Maghreb, red.anm) og MOJWA (Movement for Oneness and Jihad in West Africa, red.anm), skriver han på Nrks debattsider, men minner samtidig om at “flaks” langt fra har karakterisert landets moderne historie.

Konflikten i Mali er ikke uten sammenheng med vestlig innblanding i regionen. Etter at vestlige bomberaid og støtte til opprørerne i Libya felte Moamar Gaddafi, har tuareger og andre folk med tilknytning til Mali strømmet inn i landet fra Libya. Flere av dem har sluttet seg til jihadistene. En annen mindre omtalt sammenheng er de enorme våpenlagrene i Libya, som lå nærmest ubevoktet i det Gaddafi-regimet kollapset. Kraftige, moderne våpen med opphav i Libya er nå på avveie i hele regionen, og er funnet igjen så langt unna som Syria. Eksperter mener dette er noe av bakgrunnen for at regjeringsstyrkene i Mali har møtt så hard motstand. Jihadistene er i besittelse av bakke-til-luft-raketter og andre avanserte våpensystemer. 

Det er med andre ord høyst usikkert hva som vil bli utfallet av en militær intervensjon. Og som vi har sett i andre tilfeller, fyrer gjerne vestlig innblanding opp under hat nettopp mot Vesten og dets “imperialisme”. Dette får fort gjenklang hos radikalisert ungdom her hjemme. På Islam Nets facebookside legges det ut videoer der predikanter ytrer sin støtte til “våre brødre i troen” i Afghanistan, Mali, Jemen, Somalia osv, som kjemper mot “islams fiender”. 

I en så uoversiktlig region med stor fattigdom, ustabile stater og opprørsgrupper som beveger seg nokså uanstrengt over landegrensene, kan det fort få uintenderte konsekvenser om man går inn militært. Derfor bør regjeringen, og særlig utenriksminister Barth Eide og forsvarsminister Anne-Grete Strøm- Erichsen, tenke seg godt om før de bestemmer seg for et norsk militært bidrag.