Foto: filmsfrasor.no
- Vant frem mot utestengelse av Facebook-gruppe - 22.04.2024
- Skeivhet, identitet og invidualitet - 22.04.2024
- Ny forskning: : Troende muslimer får bedre helse - 22.04.2024
Utrop møter Ustaoğlu på Filmens Hus i anledning av at tre av av hennes filmer har blitt vist under årets Film fra Sør-festival, som gikk av stabelen fra 10. til 20. oktober.
“Rett frem og dypt inn” er hennes egne ord for hvordan hennes fortellerstemme har utviklet seg gjennom de siste par tiårene, siden hun debuterte som spillefilmregissør med The Trace i 1994. Hun har siden den gang utviklet seg til å bli en av Tyrkias mest prominente og respekterte regissører. Under festivalen ble “Araf – Somewhere in Between, Pandoras Box” og “Waiting for the Clouds” vist.
Hemmeligheter og livsvalg
Filmene til Ustaoğlu har vakt oppsikt for det politiske motet de vitner om, og fordi hun berører temaer som stadig er kontroversielle i Tyrkia. I Waiting for the Clouds tar hun for seg et smertefullt kapittel i tyrkisk historie, nemlig befolkningsutvekslingsavtalen mellom Hellas og Tyrkia etter første verdenskrig (1923). Hundretusener etniske grekere fra Kars og Pontus-områdene i det tyrkiske fastlandet ble tvangsflyttet, ofte under lange og livsfarlige marsjer.
Tyrkias behandling av landets minoriteter har vært helt utelatt fra offisiell historieundervisning.
Hovedpersonen i Waiting for the Clouds, Ayse, heter egentlig Eleni. Hun var et barn av grekere som mistet livet i en av disse marsjene. Heldigvis kommer en barmhjertig tyrkisk familie til unnsetning, adopterer henne, og gjør henne til en av sine egne. Femti år senere, i 1975, har Ayse blitt en middelaldrende kvinne, og fortsatt greid å holde sin opprinnelig identitet skjult, inntil en fremmed kommer til landsbyen. En fremmed som viser seg å være Ayses bortkomne greske bror.
– Historien er lagt opp slik at Ayse holder sin hemmelighet i flere tiår, inntil hun blir konfrontert med denne, og må ta et valg. Enten komme ut med sannheten, eller fortsette å leve i skam og selvbebreidelse.
– Fortsatt vanskelige emner
En skal ikke gå lenge tilbake i tid før temaer som 1923-deportasjonene og Tyrkias behandling av egne minoriteter var en ikke-diskusjon, påpeker Ustaoğlu.
– Folk har lenge ikke visst om dette, siden temaet var helt utelatt fra offisiell historieundervisning. Alt dette har vært et stort tabu i det tyrkiske samfunnet.
Inspirasjonen til Waiting for the Clouds, som i andre av sine filmer, hentet Ustaoğlu fra sine yngre studiedager. Ustaoğlu bodde flere år i Trabzon, nordøst i landet ved Svartehavskysten. Før 1923, Ataturks revolusjon og starten på tyrkifiseringspolitikken var Trabzon et av de mest multietniske byene i landet.
– Fra å være stolt over sin forskjellighet ble man nærmest over natten nødt til å glemme og gjemme hvem man egentlig var. Jeg ble påvirket av historiene om de ulike menneskjebnene jeg ble fortalt. Kanskje derfor er identitet så viktig for meg.
Et “sykt” samfunn
Hvis man som samfunn ikke kan konfrontere, eller i det minste ta opp fortidens feil, så vil dette gnage som et sår og gjøre samfunnet “sykt”, mener regissøren.
Er det å ta opp disse vanskelige problemstillinger?
– Ja, på en måte. Når man som samfunn ikke er i stand til å ta opp vanskelige emner, og ta et oppgjør med fortidens feilgrep, så fører det til lukkethet og handlingslammelse. Og enda verre, at det kaster en skygge over nåtiden og fremtiden, og over mennesker som ikke har noe å gjøre med dette.
Tror du det har blitt mindre tabu i dagens Tyrkia å ta opp maktovergrepene begått mot landets ulike minoriteter?
– Jeg vil si at det har blitt mindre problematisk å ha åpenhet om dette og andre vanskelige samfunnsdiskusjoner. Ikke bare når det gjelder det som skjedde med grekerne og armenerne under og etter første verdenskrig, men også når det gjelder situasjonen for kurderne.
Reiste til Hellas
I researcharbeidet til filmen dro Ustaoğlu til Thessaloniki i Hellas for å snakke med gjenlevende blant de forviste, og høre om deres opplevelser. Ved et tragisk skjebnens ironi var mange av tyrkerne som måtte flere generasjoners tilværelse i Hellas fra samme område.
– Begge sider led på grunn av folkeutvekslingen, helt klart.
– Ser du noe av Ayse i deg?
– Noen ganger baserer jeg mine rollefigurer på egne opplevelser og egenskaper. I Ayses tilfelle har jeg gjort henne sterk, slik jeg opplevde mange av de deporterte.
Kultur og verdier
Ustaoğlu tar også i sin filmkunst opp dobbeltheten som i dag finnes i det tyrkiske samfunnet, mellom tradisjonalisme og religiøsitet på den ene siden, og “vestlighet” og modernisme på den andre. For henne er temaet et tveegget sverd.
– For Tyrkia har modernismen brakt både gode og ikke så gode ting. Vi har fått på den ene siden mer pluralisme og individuell frihet. Men samtidig har vi også fått oppleve globaliseringens skyggesider, hvor folk føler seg mer fremmedgjorte enn noensinne. Å ha en egen kultur, med tradisjonene og identiteten som følger med kan også være positivt.
Hun håper den yngre generasjonen vil finne kimen til positiv endring.
– Jeg har helt klart tro på at man kan ha mer rettferdighet og demokrati i landet. Og at det starter med selvkritikken, sier hun.
