Får sjeldnere hjelp fra psykisk helsevern

 

 

Forskere har nå for første gang sett på hvilken betydning landbakgrunn har for barn og unges bruk av tjenestene i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Tendensen er klar: De som er født i et annet land eller har to foreldre som er det, benytter seg sjeldnere av tilbudet.

– Dette er ting vi lenge har trodd. Nå kan vi underbygge det med tall, sier forsker Dawit Shawel Abebe ved velferdsforskningsinstituttet NOVA til forskning.no.

Han er en av forskerne bak prosjektet Health Care Utilization among Immigrants in Norway. Et stort spørsmål er om tallene skyldes lavere behov for hjelp eller dårligere tilgang til tjenestene.

Jeg tror ikke at innvandrerbarn har et mindre behov for hjelp. Jeg tror heller at tilgangen på tjenestene er dårligere for innvandrere.

– Jeg tror ikke at innvandrerbarn har et mindre behov for hjelp. Jeg tror heller at tilgangen på tjenestene er dårligere for innvandrere. Flere har pekt på behovet for bedre tolketjenester. Kanskje trenger vi også mer målrettede kampanjer mot enkelte innvandrergrupper, sier Abebe videre.

Blir viktig tema
Til Utrop sier etiopiskfødte Abebe at han ser for seg at psykisk helse blir det viktigste innenfor migrasjonshelse fremover.

– Vi må ha veldig god kunnskap, ikke bare om nyankomne, men også om folk med lengre botid som fortsatt sliter mentalt. Traumer sitter i mange tilfeller livet ut, noe som også innebærer at selv “godt integrerte” kan slite mentalt. Jeg vurderer dette som et generelt samfunnshelseproblem, sier Abebe.

Norge i startgropen
Etter å ha deltatt på flere konferanser utenlands er Abebes erfaring at migrasjonshelse som eget felt ennå er i slags “barndom”.

– Storbritannia og USA er foran oss når det gjelder kultursensitivitet i forskningen, noe som nok har å gjøre med at de har hatt mer migrasjon over lengre tid. I Norge bruker fortsatt “ikke-vestlige” som stor oppsamlingskategori, når man egentlig burde ha mer differensiering av ulike grupper, blant annet etter nasjonalitet, ankomstgrunn og botid i landet.

– Hvilke er risikogruppene slik du ser det?

– Innvandrere, flyktninger og asylsøkere med lav utdanning, flyktninger med spesielle traumer (f eks overgrep og tortur), samt barn og unge.

Begrenset tilgang
En annen utfordring når det gjelder de “nye pasientgruppene”, er at flere innvandrere og flyktninger faktisk bruker primærhelsetjenestene mer enn befolkningen ellers. Dette finnes det også forskning som viser. Når det derimot gjelder spesialhelsetjenetene, og da særlig psykiatrien, går bruken betraktelig ned.

– Hva er grunnen til dette?

– Det kan ha å gjøre med at mange har begrenset tilgang til psykiatrien. Hvordan det informeres om sykdom og psykiske lidelser og plager, er viktig. Selve konseptet psykiatri kan for mange oppleves som en barriere, siden man ikke har et kulturelt utgangspunkt for behandling av mentale lidelser.

Viktig uansett bakgrunn
For Abebe er psykisk helse viktig, uansett bakgrunn.

– Vi må tenke på alle, selv om det må justeres for visse grupper. Hovedmålsetningen er at forebyggingen og behandlingseffekten må være like god for alle risikogrupper i samfunnet.

For å forske videre på dette temaet har han og NOVA-kollegene søkt EU-midler som gjelder tiltak for å forebygge ungdomsdepresjon.

– Utfordringen her er at det er mye konkurranse om midlene, som tildeles av internasjonale ekspertgrupper. Ekspertgruppene vurderer etter robusthet i forskningsmiljøene, og minoritetshelse er ennå ikke kommet seg på opp på det nivået. En annen utfordring er at vi i Norge har forskning som er resultatorientert, og konsentrert rundt nasjonale kompetansesentre. Vi som jobber særskilt med minoritethelse, ser behovet for flere ressurser.