Spalte: Selektiv demokratikritikk

Norske medier har i det siste brukt flere meter spalteplass på folkeavstemningen i Venezuela. President Chávez har avholdt en ny folkeavstemning om hvorvidt han skal ha mulighet til å stille til gjenvalg etter sin andre presidentperiode. Dette til tross for at det venezuelanske folk stemte nei til det i en folkeavstemning i 2007. 

Prinsipielt sett er det ingen forskjell på dette og behandlingen av Lisboa-traktaten i EU. Mediene har ikke påpekt det udemokratiske ved prosessene rundt Lisboa-traktaten i like stor grad som ved det som skjer i Venezuela. Det irske folk sa nei til Lisboa-traktaten høsten 2008, men ”nei” var ikke riktig svar i EU-sammenheng, derfor skal det sannsynligvis holdes en ny folkeavstemning om ikke lenge. Hvorfor retter ikke de store norske medieaktørene søkelys mot det åpenbart udemokratiske ved dette? 

Lisboa-traktaten ble første gang lagt ut til folkeavstemning i 2005, den gang under navnet grunnlovstraktaten. I 2005 stemte nederlenderne og franskmennene nei, og etter det ble ikke de planlagte folkeavstemningene i England og Danmark holdt. Et gigantisk slag i trynet på demokratiet, men intet rabalder og oppstyr i mediene eller hos de EU-vennlige demokratiforkjemperne som alltid står i første rekke med kritikken mot ikke-vestlige stater når udemokratiske praksiser finner sted. Hvorfor har det seg slik, kan en spørre.  

Det kan virke som at mediene ikke innser at udemokratiske praksiser også finner sted i vesteuropeiske land, og i aller høyeste grad, innenfor EU-systemet hvor demokratiunderskuddet går over alle mål. De EU-vennlige demokratiforkjemperne kan også sies å være rammet av den samme blindheten. Det kan være et tegn på Vest-Europas demokratisentrisme. Man tar for gitt at alt som skjer i Europa og EU er demokratisk, mens udemokratiske prosesser kun finner sted i landene i sør. 

Den ellers så freidige og stolte fjerde statsmakt har glemt hvilken jobb den har å gjøre. Det kan virke som at mediene her i landet, og kanskje også i resten av Europa, trenger å minnes på at forsidesaken er ikke nødvendigvis hvem den svenske kronprinsessen skal gifte seg med, eller hvilket møbel Ari Behn sammenligner folk med. Forsidesaken bør handle om den udemokratiske supermakten som har utviklet seg på det europeiske kontinent fra 1950-tallet og fram til i dag, også kalt den Europeiske Union.

Den ellers så freidige og stolte fjerde statsmakt har glemt hvilken jobb den har å gjøre.