– Ingen hjelp å få

Evgeni Dyakonov er journalist fra den tidligere Soviet- republikken Usbekistan. Han opplevde at han måtte flykte fra hjemlandet som følge av hans journalistiske engasjement.

Dyakonov ble truet på livet i hjemlandet og ble knivstukket og kraftig skadet før han kom til Norge. Nå er det eneste han ønsker seg et sted å bo og mulighet til å fortsette sin karriere som menneskerettsjournalist.

Men så enkelt er det ikke. – Jeg ble bosatt i Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Fra første dag gikk alt galt. Til slutt ble det så ille at jeg måtte flykte, sier Dyakonov.

Dyakonov er krigsveteran fra Afghanistan- krigen og trenger medisinsk oppfølging på grunn av helseplager fra krigen. Blant annet begynte han å få epileptiske anfall etter at han kom hjem fra Afghanistan.

På et lite sted som Surnadal var det ganske vanskelig å få den oppfølgingen. – Jeg ventet på at en lege skulle se meg i åtte måneder. Det er altfor langt tid å vente på hjelp. ”Russisk svin”Den usbekiske journalisten følte seg urettferdig behandlet av dem som skulle ta seg av ham i kommunen.

Blant annet fikk han en del problemer med sosialkontoret. Men alt toppet seg etter en tur på den lokale puben. – En av ledende politikere i kommunen var der og han var ganske full. Jeg snakket med ham og han fortalte meg at det var helt klart at jeg ikke kan få noe rettferdighet her. Fordi jeg er et russisk svin. Da dro jeg fra Surnadal. Dyakonov bestemte seg for å dra til Oslo og prøve å finne et bedre liv der. Det var meget vanskelig fordi han ikke hadde penger. Men i Oslo kommune var det et blankt avslag som ventet. – Det de sa til meg i Oslo kommune er at jeg er allerede bosatt i Surnadal og at jeg skal dra tilbake dit. De ville ikke hjelpe meg. Veien videre gikk til de ulike humanitære organisasjoner i Oslo. Hos Noas fikk han anbefaling å gå til Fattighuset for å få mat. – Jeg trodde at de kunne hjelpe meg med noe, men de henviste meg videre til sosial vakttjeneste. Der sa de at de heller ikke kunne hjelpe meg med husly. De hadde ingen forklaring på hvorfor.

Frastjålet sovepose

Under en av turer i Oslo støtte Dyakonov på en nordmann i 50- årene som lå og sov på fortauet. Han syntes synd på mannen og plukket ham opp fra gata og tilbød ham å bo i samme garasje som ham. – Jeg var ute en tur for å få litt mat hos Frelsesarmeen. Da jeg kom tilbake var både mannen, teltet og soveposen min forsvunnet. Det kan godt være ham som tok det med seg. Uansett er de borte. Mye av hverdagen til Evgeni Dyakonov går på det å prøve å få hjelp. Dagens første tur går til Frelsesarmeen for å få noe mat, så til offentlige kontorer. – Det er kun nei jeg får. Jeg har til og med vært på kommunalministerens kontor for å be om hjelp men de har bare kastet meg ut. UDI besøker jeg hver dag. På Løren er det mottak for syke asylsøkere. De kunne ikke ta meg inn heller, sier Dyakonov.

Vil bare jobbe

– Jeg er ingen tyv, jeg er en profesjonell journalist. Jeg er ikke interessert i å gå på sosialen. Alt jeg vil er å jobbe. Men det er meget vanskelig å gå og registrere seg som arbeidssøker på Aetat når en ikke har noen adresse, sukker han.I Usbekistan var Dyakonov sjefredaktør i en regimekritisk avis. I løpet av kun halvannen år ble seks av hans kollegaer drept. Han måtte flykte for livet. – Det er helt fryktelig. Mine kollegaer ble sporet opp og drept i Russland og i Polen. Det er ikke tale om at det finnes noe mulighet til å kunne vende tilbake til Usbekistan, slik situasjonen er i dag. Nå er kona og barn også kommet til Norge. Men Dyakonov får heller ikke bodd sammen med dem. – De er for tiden på mottak i Lierskogen.

Jeg bodde sammen med dem en liten stund, men noen anga meg for å være der ulovlig og jeg ble kastet ut. Det er noe som er helt fundamentalt feil når en ikke kan bo sammen med sin familie, sier Dyakonov.