Et samfunn i endring

• Author
• Recent Posts

Dino Prohic

Latest posts by Dino Prohic (see all)

• Store skader i Babylon - 04.11.2004
• Feltprest ut av fengslet - 04.11.2004
• Noe mørkt over Jessheim - 04.11.2004

Toni Usman var ti år da han kom til Norge fra Pakistan. Ni år senere reiste han til India for å ta skuespillerdannelse der. Da var det så godt som ingen skuespillere med utenlandsk bakgrunn i Norge. Han hadde heller ingen forventninger om å jobbe i Norge. – Etter utdanningen skjedde det ingenting og den første teaterjobben jeg fikk var faktisk som produksjonsassistent.

Første skuespillerjobb fikk jeg i 1987 i NRK, sier Usman. Siden den gang har det blitt en del forskjellige roller både på teater, TV og radio. På TV spilte Usman rollen som skurken Hussain i TV2s Fox Grønland. Tidligere har han spilt blant annet i Fedrelandet, Bot og Bedring og Asylet.- Problemstillingen i det å være tokulturell skuespiller er fremdeles der, men det er mye som er i ferd med å forandre seg i samfunnet. Blant annet har enkelte produksjonsselskaper blitt flinkere til å gjenspeile dagens samfunn ved å bruke minoritetsskuespillere.

Fordel og ulempe

Skuespilleryrket er tett knyttet til utseende. Er man av et utenlandsk utseende, er det ofte stereotype roller man får. – Noen ganger kan hudfargen være en stor fordel og andre ganger en ulempe for enkelte typer roller. Det er ingen fasit på dette. Skuespillere med minoritetsbakgrunn har et seer potensial som mange norske skuespillere bare kan drømme om. Pakistanere slår gjerne på TV for å se en pakistansk skuespiller, sier han. Teater i Norge er i stor grad basert på realisme.

Når det er tilfelle, er det mange som mener at det er umulig å ha en pakistansk skuespiller i en forestilling med handling fra 1800 tallet, rett og slett fordi det ikke fantes pakistanere på den tiden. Teaterviter Anne-Britt Gran mener dette realisme-prinsippet er en del av den institusjonelle rasismen. – Rollebesettere og teatersjefer er redd for hvordan publikums reaksjoner vil være. Jeg mener at de undervurderer publikummet på denne måten, sier Usman. Minoritetsskuespillere har liten arena for å eksponere sin kunst og det er mange gode talenter som ruster bort i mangel på oppdrag fordi de blir oversett av institusjonsteatrene.

– Utfordringen ligger i det å motivere innvandrere til å søke på Statens Teaterhøgskole. Det er altfor få søkere per i dag. Men det er også en viktig forskjell mellom minoritetssøkere og norske søkere: de norske er ofte gjengangere og søker år etter år, mens mange med minoritetsbakgrunn nøyer seg med å søke kun en gang. Det er mange dyktige skuespillere som ikke kom inn på skolen ved første forsøk derfor bør man ikke gi opp etter første forsøk, sier han.

Alle er individer

Usman mener at det er meget viktig for unge skuespillere å finne egne ting de kan jobbe med, og på denne måten utøve sin kunst. – For noen år tilbake var jeg med på et prosjekt der vi satte opp Ibsens stykke, Et dukkehjem med en pakistansk rollebesetning. Handlingen ble flyttet til et tenkt pakistansk borgelig miljø i Norge. Dette var noe interessant og annerledes og ble derfor meget godt mottatt både av publikum og pressen.

Han sier også at minoritetsskuespillere har en mulighet til å se ting fra to forskjellige innfalsvinkler, noe som er meget bra. Da har de litt mer å ta av. – De beste skuespillere må få mulighet til å eksponere sin kunst, uansett hudfarge. På samme måte som det ikke finnes to like norske skuespillere, så finnes det heller ikke to like minoritetsskuespillere. Vi er alle individer, alle ulike. Det bør alle forstå, både minoriteter og storsamfunnet, sier Usman.