– Å vite at noe mangler er det verste med å være omskåret, sier Haimanot Mahari (25). Selv var hun så liten da inngrepet fant sted at hun ikke husker selve handlingen. Allikevel har hun fått noen varige mén. Elleve år gammel kom hun til Norge fra Eritrea sammen med familien sin. Overgangen var stor på flere måter.
– Det var rart å komme til Norge og høre at omskjæring var galt og feil. Som barn var jo en av de viktigste tingene å bli akseptert av norske venner. Folk kan være dømmende når de vet lite om en kultur. Og slikt blir man usikker, redd og innestengt av. Man begynner å spille noen man ikke er, forteller Mahari.
Hun mener bastante uttalelser som ”dette er forbudt i forhold til loven” ikke er veien å gå. – Det var jo lov i Afrika, påpeker den unge kvinnen kledd i Eritreas nasjonaldrakt.
– Man må i stedet sette seg inn i hver enkeltmenneskes tankegang og prøve å forstå hvorfor noen er positive til omskjæring, sier Haimanot Mahari som til daglig er student ved Universitetet i Oslo.
Omskjæring praktisert på jenter som bor i Norge, skjer primært ved reiser ut av landet, til andre eksil-land eller hjemlandet. Nøkkelen for å komme denne formen for kjønnslemlestelse til livs mener Haimanot ligger hos ungdommen. – Engasjer ungdommen for å få slutt på omskjæring, lyder hennes klare råd.
Legges ned
Sammen med 75 andre deltakere (kun en håndfull var menn) deltok hun på OK-prosjektets (Omsorg og kunnskap mot kvinnelig omskjæring) avslutningskonferanse i Oslo. Etter drøyt tre år er det slutt. OK-prosjektet som var en del av handlingsplanen mot kjønnslemlestelse som kom i 2000, legges ned etter jul, i tråd med intensjonen fra starten av.
I løpet av årene prosjektet har eksistert er folk i målgruppene og hjelpeapparatet blitt informert og skolert. OK-prosjektet har bestått av en nasjonal del og en del for Oslo, som først og fremst har vært rettet mot somaliere. Til sammen har rundt 70 personer blitt lært opp til å lede samtalegrupper rundt omkring i landet som har tatt for seg omskjæring, helse og integrering.
For omskjæring
– Vi har hatt kvinner i samtalegruppene som har sagt de er for omskjæring. Det betyr at vi har nådd en bred målgruppe, sier prosjektleder R. Elise B. Johansen, som fortsetter i halv stilling i seks måneder til. Meningen er at Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) skal føre arbeidet videre.
– Har dere lykkes?
– Det er ikke mulig å utrydde en flere tusen år gammel tradisjon i løpet av tre år i Norge, så mye gjenstår. Men vi opplever at stadig flere har stilt opp i samtalegruppene som har vært arrangert. Dessuten søker stadig flere om å bli åpnet igjen. Det store frammøtet på konferansen vitner også om økt åpenhet i miljøene, flere tør stå fram uten å bli stoppet av frykten for sosiale sanksjoner fra eget miljø. Men det er først når jentene som er født og oppvokst i Norge kommer som førstegangsfødende til sykehusene, at vi virkelig får se om vi har lykkes.
Gruppelederne kunne fortelle om mye humor og latter underveis i samtalegruppene. Birgitt Karlsen fra Dale flyktningmottak i Sandnes avslørte at de på gruppa hennes hadde brukt en hel kveld på å snakke om det er sant at de som ikke er omskåret har lyst på sex hele tiden.
Rykter om glasskår
Psykologistudentene Linda Sterri Fjell, Marianne Stønstad og Hilde Støre fattet interesse for omskjæring av kvinner etter blant annet å ha hørt at det verserte rykter om bruk av glasskår under selve inngrepet.
Dermed bestemte trekløveret ved Universitetet i Bergen seg for å skrive hovedfagsoppgave om psykologiske konsekvenser av kvinnelig omskjæring.
En studie foretatt blant omskårete kvinner bosatt Canada viste at 90 prosent av dem som hadde blitt utsatt for infibulasjon (gjensying slik at vaginalopningen blir innsnevret), opplevde ekstrem smerte under inngrepet. Mange trodde de skulle dø. 432 kvinner deltok i undersøkelsen, av dem var 416 infibulert. Infibulasjon er den mest utbredte formen for omskjæring i Somalia og Eritrea. Omkring 2/3 av de som er berørt av problemstillingen i Norge, kommer fra samfunn der infibulasjon er vanlig.
I hovedfagsoppgaven sin dybdeintervjuet Fjell, Stønstad og Støre to innvandrerkvinner bosatt i Norge. Resten av oppgaven baserte de på eksisterende forskning og litteratur
– Grusomt og forferdelig var ordene som gikk igjen da kvinnene vi intervjuet ble bedt om å beskrive inngrepet, noe som stemmer godt overens med hva vi fant i andre forskningsrapporter, forteller Marianne Stønstad.
Formørker livet
Et annet fellestrekk var at kvinnene de intervjuet ikke hadde snakket med noen om dette før. De fortalte også at det var først etter at de kom til Norge de ble klar over at de psykiske plagene de opplevde kunne komme av omskjæringen.
– Ikke alle opplever det som et traume eller får psykiske plager, det avhenger av støtten de får i ettertid og hvor mye maktutøvelse og smerte som påføres under selve inngrepet. Men noen får livet sitt formørket av psykiske problem, sier Stønstad.
Eksempler på slike plager er ifølge Stønstad mareritt, en følelse av å være skadet og følelsen av å være sviktet av omsorgspersoner – særlig mor.
Forskningsprosjektet avdekket også at kvinner som er omskåret kommer borti en rekke sårbare situasjoner i livet.
– Samleiedebuten viser seg å være svært smertefull for kvinner som er infibulert. Mange sliter også med angst og bekymring som følge av fysiske komplikasjoner av infibulasjonen, for eksempel ved menstruasjon, sier Stønstad.
Du kan lese mer om OK-prosjeketet på nett. Adressen er: www.okprosjekt.no. Der ligger all informasjon på norsk, engelsk og somali.
