Den andre siden av saken

For litt over ett år siden ble en småbarnsfar av afrikansk opprinnelse slått ned av en annen norskafrikaner i Sofienbergparken. I mediene bredte forestillingen seg om at hverdagsrasismen stikker dypt i det norske samfunnet. Nå har vi hørt den andre siden av saken.
Victoria Uwonkunda
Latest posts by Victoria Uwonkunda (see all)

Det skal ikke herske noen tvil. Det ble gjort urett mot Ali Farah skjebnedagen, først da han ble slått ned og senere da ambulansepersonellet ikke tok han med seg, og forlot han blødende på åstedet. Men fokuset i mediene ble raskt dreid vekk fra nettopp dette som var kjernen i saken: Nemlig at en hardt skadet person ikke ble kjørt til sykehus når han hadde behov for det.

Sjåførens side
For et par uker siden stod for første gang den ene ambulansesjåføren Erik Schjenken fram i A-Magasinet og fortalte sin versjon. Denne siden hadde vi aldri hørt om, ei heller sett det bildet av en Farah som står oppreist og ved bevissthet ved siden av ambulansen. I reportasjen vedgikk Schjenken at det ble gjort en feil i vurdering av hvor hardt skadet Farah var, men at det ikke var rasistisk motivert, slik sjåførene har blitt anklaget for. Som svar tok Farah for første gangen ordet på en mer omfattende måte og fortalte oss hvordan han har hatt det.

Personen forsvinner
I et innlegg i magasinet Ny Tid henvender Farah seg til Schjenken, noe jeg som leser syntes var på høy tid. Men midt i innlegget skifter fokus fullstendig. Personen Schjenken forsvinner og blir i stedet en representant for rasefordommer fra kolonitiden. Etter å ha lest innlegget mange ganger, slet jeg fremdeles med å se hva dette hadde med Schjenken som person å gjøre. Jeg følte Farah hadde et godt utganspunkt for å ta til motmæle, men det han skriver i innlegget tar bort oppmerksomheten fra ugjerningen og sjåførene. Jeg må spørre deg Ali Farah: At du setter Schjenken i bås med koloniale overgripere, er ikke det samme type generalisering som afrikanere og andre undertrykte har kjempet i mot alt for mange år? Er det ikke det man vil når man snakker om å se et individ, og ikke en hel gruppe, med mindre den gruppen har gjort deg urett?

Det jeg opplevde i ditt innlegg, Farah, var forvirring.

Hylekor
Media i Norge og mange av oss slengte oss med i et hylekor og forhåndsdømte noen vi ikke kjente, uten å ha alle bevisene for hånden. Er det nå tid for ettertanke for alle som stod fremst i rekken og anklaget mennesker for rasisme uten å ha all bevis på bordet? At Farah og familien hans har lidd siden den dagen og senere gjennom alt mediakjøret, er ingen tvil om, men hva med Schjenkens familie? I det minste hadde Farah og samboeren Kohinoor plass i mediene til å uttrykke sin fortvilelse, men for den andre familien var det nærmest umulig å forholde seg til det enorme presset fra nokså ensidige medier, og i praksis helt umulig å komme med svar på alle beskyldningene før nå, over et år senere.