Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven.no
I notatet «Islam, terror og essensialisme», publisert 5. august, undersøker Brekke hvordan forbindelsen mellom islam og terror kan diskuteres uten at islam behandles som en tidløs og uforanderlig størrelse.
Han mener jihadistisk terror må tas på alvor, men advarer samtidig mot forklaringer som gjør alle muslimer eller hele religionen ansvarlig for handlingene til ekstremister.
Viser til omfattende terrortrussel
Brekke viser blant annet til et datasett utviklet av terrorforsker Petter Nesser ved Forsvarets forskningsinstitutt. Det omfatter 249 dokumenterte jihadistiske terrorplaner i Vest-Europa. Av disse ble 104 gjennomført, mens 145 ble avverget av politi og sikkerhetstjenester.
De gjennomførte angrepene førte ifølge datasettet til 654 dødsfall og mer enn 5.600 skadde.
Notatet viser også til Nasjonal trusselvurdering for 2026. Der holder Politiets sikkerhetstjeneste terrortrusselnivået i Norge på moderat og vurderer det som mulig at ekstreme islamister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i løpet av året. PST peker samtidig på både ekstreme islamister og høyreekstremister som de mest alvorlige terrortruslene.
Brekke mener disse tallene gjør det nødvendig å diskutere islamismens betydning for politisk vold. Samtidig understreker han at statistikken ikke gir grunnlag for å trekke slutninger om islam som teologi eller om muslimer generelt.
To fortellinger med samme svakhet
Ifølge Brekke preges den offentlige debatten ofte av to motstridende syn. Det ene framstiller islam som grunnleggende voldelig og terroristene som representanter for religionens «sanne ansikt». Det andre hevder at islam i sitt innerste vesen er fredelig, og at terrorister derfor ikke har noe med religionen å gjøre.
Selv om fortellingene står langt fra hverandre politisk, bygger begge på den samme forestillingen: at islam har en fast og uforanderlig essens.
Brekke mener en slik tenkemåte har liten forklaringskraft. Den kan ikke forklare hvorfor religiøst begrunnet vold varierer mellom land, miljøer og historiske perioder.
Løfter fram fem alternative forklaringer
I stedet for å lete etter ett svar i Koranen eller islamsk teologi, peker Brekke på fem mulige tilnærminger til dagens jihadisme.
De omfatter politiske og demografiske forhold i muslimskdominerte samfunn, framveksten av fundamentalistiske bevegelser siden 1970-tallet, patriarkalske familie- og kjønnsstrukturer, historiske allianser mellom religiøse lærde og autoritære stater og fundamentalisme som en moderne protest mot sekularisering og tap av religiøs autoritet.
Felles for forklaringene er at de retter oppmerksomheten mot historie, makt, institusjoner og samfunnsendringer. Dermed åpner de også for at utviklingen kan gå i forskjellige retninger, framfor å bli forstått som et uunngåelig resultat av religionen.
Brekke beskriver den globale jihadismen som et moderne fenomen med en særskilt historie tilbake til 1980-tallet. Han mener dagens terrortrussel har en tydelig forbindelse til bestemte islamistiske tolkninger, men avviser at dette avslører en evig sannhet om islam.
Advarer mot kollektiv mistenkeliggjøring
Notatet tar også opp forslag om å frata muslimske trossamfunn offentlig støtte. Brekke mener debatten om statsstøtte er legitim, men at reglene må bygge på generelle prinsipper som gjelder alle tros- og livssynssamfunn.
Tiltak som bare rammer muslimske trossamfunn, vil etter hans syn fungere som kollektiv straff og være både urettferdige og lite hensiktsmessige.
«Muslimer skal som borgere i Norge ikke oppleve å bli mistenkeliggjort for sin religion.»
Brekke etterlyser et tydelig skille mellom kritikk av religiøse og politiske ideer på den ene siden og fiendtlighet mot mennesker på den andre. Islamistisk ekstremisme må kunne diskuteres åpent, skriver han, uten at muslimers rett til tillit, trygghet og tilhørighet svekkes.
Civita er en liberal tankesmie. Organisasjonen opplyser at forfatteren selv står ansvarlig for analysene, konklusjonene og anbefalingene i notatet.
