Fritt Ords Pris 2020 tildeles Deeyah Khan

Deeyah Khan er aktuell med to nye dokumentarer i høst, begge fra Trumps USA.
Foto: Geir Dokken
– Filmene er følsomme og dristige i sine forsøk på å forstå og å opplyse, og behandler flere av de mest kontroversielle temaene i vår tid. Resultatet blir dokumentarfilmer som er både kunstnerisk sterke og journalistisk originale, sier Grete Brochmann, styreleder i Fritt Ord.

Norsk-pakistanske Deeyah Khan (43) er en av de mest innflytelsesrike regissører av dokumentarfilm med høy aktualitet og samfunnsrelevans. Hun arbeider internasjonalt og har et stort publikum over hele verden, også i Norge.

– Filmene er følsomme og dristige i sine forsøk på å forstå og å opplyse, og behandler flere av de mest kontroversielle temaene i vår tid. Resultatet blir dokumentarfilmer som er både kunstnerisk sterke og journalistisk originale, sier Grete Brochmann, styreleder i Fritt Ord.

– Deeyah Khan er en uhyre viktig utøver av kunstnerisk ytringsfrihet. I dokumentarene evner hun å møte ekstremister konstruktivt fremfor å bringe dem til taushet. Hennes konfrontasjoner med militante aktivister, som islamister og nynazister, setter i gang endringer hos både ekstremistene og oss som ser filmene. Khan representerer en sjelden posisjon fordi hun møter ytterliggående krefter til utfordrende, men rolig samtale, sier Brochmann.

Deeyah Khan er aktuell med to nye dokumentarer i høst, begge fra Trumps USA. Den ene heter America’s War on Abortion, den andre Muslim in Trump’s America. Begge har nylig hatt premiere både internasjonalt og på NRK.

Khan debuterte i 2012 med en dokumentar om æresdrap, Banaz. A Love Story. I 2018 kom dokumentaren om amerikanske høyreekstreme, White Right. Meeting the Enemy. Begge disse filmene fikk en Emmy-pris. I 2015 kom dokumentaren Jihad. A Story of the Others og året etter Islam’s Non-Believers.

Fakta om prisvinneren

Deeyah Khan (født 7.8.77 i Oslo) har norsk-pakistansk familiebakgrunn. Hun vokste opp som Deepika Thathaal og slo gjennom som musiker og sanger i ung alder. I 1997 forlot hun Norge og bosatte seg i London etter hets og trakassering fra konservative norske muslimer. Ved siden av arbeidet med dokumentarfilmene har hun gjort en stor innsats for forfulgte kvinnelige artister, unge muslimske kvinners kunstneriske aktivitet og ytringsmuligheter, og grunnlagt flere organisasjoner som arbeider for disse formålene.