– Ytringsfrihet er en av de grunnleggende verdiene og rettighetene i et demokrati

Ytringsfrihetskommisjonen skal representere ulike deler av samfunnet, både folk som meg, som står på for minoritetsvernet, og folk som vil verne kontroversielle ytringer, som kan oppfattes som av andre som rasistiske hatytringer, sier Sarah Zahid.
Sarah Zahid er en av to i Ytringsfrihetskommisjonen med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Å sitte i denne har lært henne mye nytt.
311Shares

Sarah Zahid kaller seg andregenerasjons etterkommer, født og oppvokst i Oslo, på Holmlia, med pakistanske foreldre.

Jeg er glad jeg fikk vokse opp på et sted hvor mangfold ble og blir fortsatt sett på som en ressurs, hvor hudfarge og religion aldri var noe problem, og ungdomsskolen vår hadde 47 ulike nasjoner. Inntrykket mitt fra Holmlia var at det aldri var noe rasisme eller fordommer. Jeg opplevde dette først når jeg gikk på videregående i Oslo sentrum. En av mine venninner vokste opp på et tettsted utenfor Oslo, og hun hadde en helt annen oppvekst.

Familien hennes er ahmadiyya-muslimske, noe som beskrives som “minoritet i minoriteten”.

I land som Pakistan er ahmadiyya-muslimer utsatt for forfølgelse og diskriminering. Også her i Norge har det vært utfordringer, men de nyeste generasjoner flerkulturelle ser ut til å ha et mye mer åpent sinn.

Retten til den frie ytring

Norsk-pakistaneren er også et av tre medlemmer med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn i Ytringsfrihetskommisjonen, sammen med rapperen Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og komiker Shabana Rehman. Svensk-kurderen Reza Begard var den tredje før hun trakk seg i juni.

For meg er ytringsfrihet en av de verdiene og rettighetene som er grunnleggende i et demokrati. Retten til frie ytringer, til å uttrykke seg som en vil, uten å bli hetset eller sensurert. Samtidig er det viktig å understreke at den også har kjøreregler og er ikke absolutt.

Zahid ser dette som et spesielt viktig arbeidsområde i kommisjonens arbeid.

Vi drøfter og diskuterer hva som er grensen mellom frihet og vern innenfor ytringsfrihetens grenser, spesielt hva som er vern av minoritetsgruppers rettigheter.

Ulike oppfatninger

I juni trakk Begard Reza seg som kommisjonsmedlem etter en internt strid rundt kommisjonens rolle i en sak rundt samfunnsdebattanten Are Søberg, kjent under Facebook-tilnavnet “Sløseriombudsmannen”. Den kontroversielle samfunnsdebattanten var invitert til et innspillsmøte til tross for at hans utspill har ført til hets og voldstrusler fra andre privatpersoner mot flere kunstnere.

Zahid opplevde kronikken i VG fra Reza om sistnevntes avgang som overraskende.

I kronikken sin gir Reza uttrykk for hvordan høyresiden påfører skam på minoriteter og maktkritikere som gjør motstand mot undertrykkelse og urett. Dette er et sentralt og viktig poeng som jeg er helt enig i. Jeg er imidlertid uenig i at Ytringsfrihetskommisjonen er blitt et politisk verktøy for høyresiden, skrev Zahid i Aftenposten i en motkronikk.

Overfor Utrop fastholder hun dette synspunktet.

Jeg er selv sterkt uenig, og står langt unna verdimessig og politisk fra kommisjonsmedlemmer som Kjetil Rolness og Vebjørn Selbekk. Men det er jo naturlig med sterke meningsbrytninger. Ytringsfrihetskommisjonen skal representere ulike deler av samfunnet, både folk som meg, som står på for minoritetsvernet, og folk som vil verne kontroversielle ytringer, som kan oppfattes av andre som rasistiske hatytringer. Hele poenget med å ha en slik kommisjon er å finne løsninger og felles kjøreregler. Og da kan vi ikke utestenge eller ha talenekt.

Vi må samtidig også kunne finne kompromisser, mener hun.

Å få kritikk fra 15 ulike kunstnerorganisasjoner er noe vi må ta til oss. Begards avgang er tap for kommisjonen, og det er problematisk at så mange aktører innenfor kunsten ikke har tillit til oss. Vi må kunne ha respekt overfor og diskutere med hverandre, tross enorme uenigheter. Saken har vist hvordan samfunnsklimaet her hjemme, og internasjonalt, kan påvirke en kommisjon i Norge.

Kunsten å se andreparten

Hva er det viktigste du har lært av å sitte i kommisjonen?

Å kunne se verden med meningsmotstanderes briller på. Å lære at ting ikke bare er svart-hvitt, men at det finnes mange gråsoner. Jeg tenker dette er spesielt viktig i den tiden vi befinner oss i, hvor det er sterke motsetninger i det offentlige ordskiftet, og hvor folk lett tar til sterke karakteristikker av “andreparten”, og bidrar til ytterligere polarisering.

Lærerens inspirasjon

Zahid er også forfatter, og ga ut sin første diktsamling La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve i 2018.

Hva var det som fikk deg interessert i diktning?

– Ungdomsskolen på Holmlia hadde gode lærere i norsk og engelsk, og vi hadde fokus på skjønnlitterær skriving. Som del av pensum skrev vi korte historier på norsk og engelsk. Etterhvert som jeg begynte på videregående oppdaget jeg diktsamlingene til Flamme forlag, og dette gjorde noe med min oppfatning av dikter som høytidelige og pompøse. Jeg innså at jeg kunne lage dikt om det hverdagslige, om det å være ung kvinne i det moderne Norge.

Zahid studerer juss i Bergen, men fikk plass som praktikant for Venstre på Stortinget, og har flyttet tilbake til hjembyen som mellomløsning.

Jeg valgte Venstre fordi jeg ser dem som et parti som tar vare på de mest sårbare i samfunnet, enten de er nyankomne flyktninger eller rusavhengige. Venstre har uttalt at de vil gå inn for å gi de minste asylbarna som er i Norge på midlertidig basis sammen med familie adgang til barnehage, samt gjøre prosessen av asylsøknader raskere. Å gi folk jobb mens de venter på opphold er også et av Venstres tiltak jeg stiller meg bak. For mange asylsøkere sliter med ensomhet og psykiske lidelser, og de trenger snarest å bli integrert i samfunnet. Venstre er også gode på klima og skole, to saker som jeg er opptatt av.

Selvstendig karrierevalg

Å velge juss som karriere, var et selvstendig valg for henne.

Ofte snakkes det om ALI-presset (advokat, lege og ingeniør) hos enkelte miljøer, men jeg følte ikke dette på noe måte. I familien min er det flest leger, og jeg er den eneste som skal bli jurist.

Zahid ser også en forbindelse mellom juss og diktning.

I jussen er også språkbruk viktig, selv om bruksområdet er forskjellig. For meg er den fremste motivasjonen å kunne jobbe med saker som handler om minoriteters rettigheter, og siden jeg også jobber politisk, er jeg av den oppfatning at juss og politikk også går hånd i hånd, spesielt på rettighetsfeltet.

Til neste år får hun en stipend fra Leser søker bok, som hun skal bruke på en ny utgivelse.

Forfatterskap og diktning er fortsatt noe jeg vil bruke tiden min på. Så håper jeg å kunne jobbe med rettighetssaker, gjerne forsvare asylsøkeres og innvandreres rettigheter i samfunnet når jeg er ferdigutdannet.