Egidija og Jan fremmer baltisk film i Norge

Egidija Kaziukaityte og Jan Erik Holst i Baltiske filmdager vil nå ut til både filminteresserte og folk i baltermiljøene.
Foto: Claudio Castello
I snart to tiår har Jan Erik Holst forsøkt å skape et rom for baltisk film i Norge. I flere år har han hatt Egidija Kaziukaityte med på laget.
224Shares

Utrop treffer festivalteamet utenfor Filmens Hus, i anledning starten av årets Baltiske filmdager, som siden 2003 har vært holdt hver helg midtveis i oktober.

Holst har vært filmklubb-leder, kinosjef, filmkritiker, filmprodusent og universitets- og høgskolelærer i film og direktør i Norsk filminstitutt fra 1988 til 2014.

I flere år har han pleid kontakt med landene i Baltikum. Det var Eurovision og en latvisk finaleseier i 2002 som fikk ham til å promotere baltisk kultur i Norge.

– Når dette ble kunngjort på norsk TV, så viste man kosakkdans, balalaika og ordentlige russiske ablegøyer. Inntrykket var at “alt øst er en stor gryte”, og da ble jeg ganske irritert. Jeg tenkte vi må gjøre noe for baltisk kultur.

Festivalen finansieres gjennom Fritt Ord, Oslo kommune og gjennom festivalinntektene.

– Her har også ambassadene vært gode støttespillere, og bidratt til å fremme festivalen.

Nordmann med baltiske aner?

Holst hadde laget programmer for latviske og baltiske filmer i Norge allerede i 1990, for kulturlaget Norge-Latvia.

– Så tok jeg initiativ til å lage en egen festival tilegnet baltisk film, og da kom vi i gang for 19 år siden. For oss har det vært kjærkomment og lett å lage, med god hjelp fra baltiske filminstitutter og ambassadene, og etterhvert foreninger.

Holst forteller til Utrop at han tror han har baltisk herkomst.

– Faren min hadde et rart navn, og jeg har aldri møtt han, så jeg tror han kom fra enten Estland eller Latvia. Bestemor snakket også mye om “randstadene”, om landene og byene som lå i utkanten av Sovjetunionen. Som ung mann, når jeg studerte i Stockholm, traff jeg også mange baltere. Til Sverige kom mange som flyktninger etter andre verdenskrig, og det baltiske miljøet er langt større, med flere kulturforeninger.

Geografisk nært

For Holst har baltisk kultur vært noe som har fascinert ham lenge.

– Jeg har alltid likt kulturen og filmene. Vi har en geografisk nærhet med Norden, men også kulturelle forskjeller. Så er man også like og forskjellige med nærlandene i Europa, som Tyskland og Polen.

Egidija har bodd i Norge i 18 år, nesten like lenge som festivalen har holdt på.

– For min del handler det om kulturinteressen. Jeg har prøvd å nå ut til forskjellige kulturmiljøer i byen, og var en kort periode aktiv i et nettverk som het Ø-Zone. Vi samarbeidet blant annet med den litauiske ungdomsforeningen og holdt filmkvelder. Så kom jeg i kontakt med Jan Erik, og formaliserte etterhvert samarbeidet gjennom denne festivalen.

Fokus på Litauen

Kaziukaityte har i år overtatt lederansvaret, ettersom årets festival har fokus på litauisk film.

– Årets premiere er Isaac, som er den første spillefilmen av den litauiske regissøren Jurgis Matulevičius, og baserer seg på hendelser i litauisk historie fra andre verdenskrig og den sovjetiske anneksjonen. Filmens handling fokuserer på kjærlighet i kjølvannet av det som skjedde under Holocaust og jødeutryddelsen i landet. Vi tenker dette er den første litauiske filmen som går så dypt inn i langvarige tabuemner.

Krigen, og den påfølgende sovjetiske innlemmelsen av de tre baltiske landene, har lenge satt sitt preg på kulturlivet, mener Holst.

– For de eldre er dette en kollektiv lidelse som er vanskelig å komme seg bort fra, mens for de yngre er det nok annerledes. Ofte er tankegangen hos de yngre i Latvia at “nå må vi komme oss videre”. Jeg ser også at ungdomsfilmer i langt større grad skildrer landets moderne historie.

En festival for de fleste

Festivalpublikummet hevder Holst er en ulik samling, men hvor de fleste er baltere bosatt i Norge.

– Vi har ikke gjort en ordentlig opptelling på hvordan det fordeler seg, men ser en klar tendens til at folk fra Baltikum er interessert i å se hverandres filmer. Så har vi kinogjengerne som er norske eller har annen bakgrunn, og som er interessert i film fra ulike kulturer, og ikke minst filmer utenfor hovedstrømmen. Så er det en del filmfolk som er ute etter å se nye stilarter eller regissører.

Vil spre god filmkunst

Festivalens fremste mål mener Holst er å spre god film.

– Vi har å gjøre med relativt nye filmland, som av og til hevder seg på verdensbasis. Ett mål er å trekke norske filmfolk til Baltikum og motsatt. Norske filmfolk har også reist til blant annet Litauen for å filme.

Spesielt er det en norsk-latvisk historie, om Jomfruene i Riga, som Holst har som egen favoritt.

– Filmen Jomfruene i Riga, regissert av Emil Stang Lund, har i år 25-årsjubileum og vil gis ekstra oppmerksomhet. Handlingen foregår i Latvias hovedstad Riga, og er basert på en reell historie som forener de to landene.