Målet er toppen av “det ville fjellet”

TIL TOPPEN: Amy Mir vil nå toppen. Både når det gjelder karriere, og når det gjelder et av verdens dødeligste fjell.
Foto: Anna A. Oftedal
Vanligvis reiser Amy Mir (29) til Pakistan for å besøke familie. I år blir turen til foreldrenes hjemland annerledes.
315Shares
Anna Aronsen Oftedal
Latest posts by Anna Aronsen Oftedal (see all)

– Jeg har jo vært i Pakistan mange ganger, men jeg har aldri vært turist i eget land. Det trigger meg. I stedet for å alltid bare besøke familie, så skal jeg nå faktisk dra og se naturen, sier Mir, som også er kjent under navnet “Ekspedisjonsjenta”.

Utrop møter henne på Oslo klatresenter på Skullerud. Hun har på seg treningstights, biker-genser, og har et tau festet til seg som hun holder godt fast i. Tauet sikrer makkeren hennes, som klatrer høyt oppe i klatreveggen.

De fleste kjenner ekspedisjonsjenta i en annen setting: Sammen med moren og søsteren sin, har hun disket opp imponerende matretter i NRK-programmet Familiekokkene.

Det fokuserte blikket hennes er likevel det samme. Hun følger med på venninnen, og løsner opp når hun trenger mer tau. Deretter strammer hun til. Selv har Mir allerede klatret i fire timer, men virker ikke å være sliten i det hele tatt.

29 prosent dør på fjellturen

Å presse seg mot nye mål, er hun vant til. Mir er vokst opp i en norsk-pakistansk familie i Stavanger og har ikke gått noe særlig på langrenn som liten jente. Dette hindret henne ikke fra å kjøpe ekspedisjonsski og gå Åsnes Expedition Amundsen, som ofte er kalt “Verdens hardeste ekspedisjonsløp”.

Ekspedisjonsløpet er 100 kilometer med pulk i løssnø over Hardangervidda. Mir gikk løpet for første gang i 2017, og fullførte på under to døgn. Siden har hun gått løpet hvert år det har blitt arrangert.

I sommer drar hun til Pakistan for å bestige K2s Base Camp (K2BC), men det er ifølge henne selv en “kosetur”. Det langsiktige målet er toppen av K2, også kjent som “Det ville fjellet”. Kallenavnet kom etter at fjellklatreren George Bell sa: “Det er et vilt fjell som prøver å ta livet av deg”.

K2, verdens nest-høyeste fjell, er bare 200 meter lavere enn Mount Everest. Dødsraten er derimot langt høyere. I 2012 anslo NASA at 29 prosent av de som besteg, og forsøkte å bestige K2, døde. Ekspedisjonsjenta Amy Mir er ikke redd. Det er ikke uten grunn at hun nylig har blitt nominert til Årets villmarking av Camp Villmark.

TILLIT: Amy Mir er nygift og sier at ektemannen må ha tillit til at hun vet hva hun driver med når hun begir seg ut på risikable ekspedisjoner. Foto: Anna A. Oftedal
Foto : Anna A.Oftedal

Gikk grensa til Russland og Finland

Først som 17-åring startet Mir med å utforske norsk natur på langrenn og til fots. Dette var etter at hun fikk et magasin fra Den Norske Turistforening (DNT) i postkassen.

– For meg som ikke hadde noen venner som kunne bli med på dette, var det lettere å hive seg på en gruppe.

Ingen i familien eller i vennegjengen til Mir, delte samme brennende interesse av å utforske naturen til fots og på langrenn. Nå har ekspedisjonsjenta fått flere venner med samme interesse. Noen av dem er på klatresenteret sammen med Mir, og skal være med på K2 Basecamp til sommeren. Den siste ekspedisjonen gikk hun alene.

– En av mine beste turopplevelser, må være da jeg gikk russergrensen i 2016. Det var hele Norges riksgrense til Russland, så jeg gikk 250 km. Jeg brukte syv døgn på det.

Ekspedisjonsjenta forteller at dette var året før hun gikk Expedition Amundsen for første gang. Året etter der igjen, i 2018, gikk hun Norges 750 km lange grense til Finland.

Sikter på å bestige “dødsfjellet” K2

Nå er det hennes tur til å på nytt klatre opp i klatreveggen. De første meterne klatrer hun bestemt og raskt.

– Mer tau!, roper hun til makkeren som sikrer henne.

Når hun nærmer seg toppen, tar hun en hvilepause. Hun henger lenge og dingler i tauet, mens hun rister liv i armene. Ingen i klatregjengen er i tvil: Hun skal til toppen.

Mir når toppen og rappellerer ned igjen. Hun er en sånn person som ikke nøyer seg med å komme halvveis; hun skal alltid nå toppen.

– Å nå K2 er mitt hårete mål, det vil si at det er et mål som er såpass stort at du enten aldri når det, eller at det tar såpass lang tid å nå det, at det blir en livsstil. Sånn er det for meg når det gjelder alt; karriere, vennskap og familie. Jeg prøver alltid å bli en bedre utgave av meg selv.

– 29 prosent av de som har forsøkt å bestige K2, mistet livet enten på vei opp eller på vei ned. Hva er det som gjør at du likevel ønsker å forsøke?

– Jeg er ikke sånn som liker å følge den statistikken, fordi alle er forskjellige. Jeg må tenke på meg selv. Jeg konkurrerer mot meg selv. Jeg trenger ikke å sammenligne meg med andre.

– Man må planlegge for det verste, og håpe på det beste

Likevel er dødsraten noe Mir har tenkt over:

– Men det er en veldig relevant faktor at så mange har dødd. Man må tenke at det er farlig, fordi det er det. Man må ha kunnskap og planlegge. Å bestige K2 er ikke noe du kan gjøre i løpet av en måned. Å bestige K2 er noe du må forberede deg på i flere år.

– Er det ikke også noen veldig erfarne som har mistet livet i et forsøk på å nå K2?

– Joda, det er alltid noen som er mer erfarne enn meg selv. Det er derfor man må søke kunnskap. Først så må man lage en plan på hva man vil, med delmål, og når du føler at du ligger i trening og har planlagt alt, så kan du kontrollsjekke med de som kan det. Det er min plan nå, men det er altfor tidlig i prosessen til at jeg kan begynne å plage for eksempel Cecilie Skog.

Sammen med sin daværende ektemann, Rolf Bae, nådde Cecilie Skog toppen av K2 i 2008. Denne turen kostet mannen hennes livet. På vei ned ble han tatt av et snøras.

– Hva med elementer man ikke kan endre, som snøskred eller storm?

– Det er en generell regel at man må planlegge for det verste, og håpe på det beste. Man må planlegge at det skal skje skred. For det er skred i fjellene. Det er ikke noen hemmelighet. Man må planlegge for at alt mulig som kan skje.

– Uansett om du feiler eller lykkes, så utvikler du deg.

Ekspedisjonsjenta forteller at det ikke bare er målet hun jakter på, det er selve reisen.

– Det er selvutviklingen du går gjennom når du tar for deg et hårete mål. Du tar flere steg, hvor du har positive og negative dager, men uansett om du feiler eller lykkes, så utvikler du deg.

– De fleste sier jo at jeg ikke kan

– Hva fikk deg til å ønske om å bestige akkurat K2?

– K2 har ikke vært en drøm, fordi jeg har ikke visst at det er mulig å satse på ting som virker umulig. De fleste sier jo at jeg ikke kan, så drømmen om K2 kom så sent som for et og et halvt år siden.

– Når folk har sagt at du ikke kan, er det fordi du er kvinne?

– Nei, det er ikke kjønnsrelatert. Det er sånn som med alt: Man føler at man er nødt til å bli født med ski på beina og sånne ting. Det skal ligge i kortene at neste steg blir slik.

Hva folk tror om henne, er ikke en stopper for Mir:

– Hvis jeg vil, kan jeg trene. Det er ikke slik at du er på vei til å bli jurist, advokat eller president fra dagen du blir født. Du må liksom jobbe deg opp. Hvis jeg vil ha toppen av K2 som mål, så kan jeg det, men det vil si at det tar lengre tid å jobbe mot det.

TURFØLGE: Med denne gjengen skal Amy Mir klatre til K2s Base Camp i sommer. Foto: Anna A. Oftedal

To høydepunkter: Bryllup og K2BC

K-en i K2, står for fjellkjeden Karakoram. Mir forteller at språk og kultur også var noen av grunnene til at hun fikk lyst til å bestige Pakistans høyeste fjell.

– Det kom en interesse på grunn av språket, det kan jeg, og kulturen; det er jeg i. Jeg har jo vært i Pakistan mange ganger, men jeg har aldri vært turist i eget land. Det trigger meg. I stedet for å alltid bare besøke familie, så skal jeg faktisk dra og se naturen. Det har jeg gjort mye i Norge nå, i løpet av syv-åtte år. Men nå er jeg klar for en ny utfordring.

– Er K2 nærme der hvor familien din er fra?

– K2 er i motsatt ende av Pakistan enn der familien min er fra, så jeg må velge mellom familien eller naturen. Men jeg er sånn begge-deler menneske. Så jeg skal først gå til K2 Base Camp, og så skal jeg til familien.

29-åringen har ikke bare hatt K2 i tankene den siste tiden. På lørdag giftet hun seg.

– Blir ikke familien og ektemannen din bekymret for deg når du skal forsøke å bestige et så dødelig fjell?

– Som med alt i et forhold, handler dette om tillit: Familien min og ektemannen min må stole på at jeg tar de riktige avgjørelsene.