– Mamma ga aldri samtykke til å gi meg bort


Foto: Anna Aronsen Oftedal
Priyangika Samanthie gikk på barneskolen da hun startet å hjelpe andre med å finne sine familiemedlemmer. I bunnen lå et ønske om å finne sin egen familie på Sri Lanka.
278Shares

Utrop møter Priyangika på Tøyen torg i Oslo. En bindi utsmykker pannen hennes og henda er dekorert med henna. Hun er vokst opp i Molde, men var bare tre år gammel da hun begynte å stille spørsmål om sitt andre hjemland: Sri Lanka.

– Det var ikke en lovlig adopsjon, det var en kidnappingssak, sier Priyangika når hun beskriver om hva som skjedde da hun var en syv uker gammel baby.

Som grunnlegger av organisasjonen Romantisert Innvandring, ønsker Priyangika å utfordre romantiserte holdninger og kjempe for at menneskerettigheter overholdes i adopsjonsfeltet. Nylig uttalte hun i en NRK-artikkel at all utenlandsadopsjon burde granskes og forbys inntil man kan sikre at all adopsjon som foregår er lovlig.

Priyangika har alltid kjent på kroppen sin at hun har blitt kidnappet.

– Jeg ble jo revet vekk fra min mor som hadde ammet meg i syv uker, sier hun til Utrop.

DYP KJÆRLIGHET: Priyangika og moren hadde allerede rukket å tilbringe mye tid sammen og bli glade i hverandre før Indie film startet å dokumentere historien deres.
Foto : Indie film

Ble utsatt for rasistisk motivert mobbing

Det var ikke bare hun selv som stilte spørsmål om sin opprinnelse. Som en av få med brun hudfarge på skolen, ble hun utsatt for grov mobbing av eldre elever. Mobberne tok betalt for at deres klassekamerater kunne se på at de dynket hodet hennes ned i toalettet på skolen.

— Jeg trøstet meg selv med at dette bare var midlertidig. Jeg skulle jo hjem til Sri Lanka igjen.

Priyangika startet allerede prosessen med å lete etter sin biologisk familie som syvåring. Dette er en av flere viktige trekk ved hennes historie som ikke kommer frem i den nye dokumentaren “Veien hjem” som er tilgjengelig på NRK TV.

– I dokumentaren så er det mye som er utelatt. Dette gjør blant annet at man ikke forstår syv år gamle meg som spør faren min om han kan returnere meg tilbake til Sri Lanka.

Hun beskriver adoptivforeldrene hennes som støttende og forståelsesfulle, men det var ikke lett for dem å sette seg inn i hvordan rasisme og lengsel etter sin biologiske familie oppleves.

Priyangika sammen med sin norske mor i Molde.
Foto : Indie film

– De kan observere smerten min, men de kan jo ikke relatere til den.

Mens vi snakker, kommer noen bort til Priyangika og forteller at de har sett dokumentaren. De roser henne.

Priyangika har fått mange fine tilbakemeldinger. Samtidig er det mange sinte adoptivforeldre som har bjeffet i innboksen hennes. For dem som har vært overbevist om at de gjorde en heltedåd da de adopterte et barn, har Priyangikas budskap vært vanskelig å fordøye.

17 år med hardt arbeid

Mye av det som ikke kommer frem i “Veien hjem”, ønsker hun å fortelle om. Hun forklarer at det var hun selv som hadde funnet frem til informasjonen som presenteres for henne i dokumentaren.

Priyangika fant moren sin for ti år siden, da hun var 20 år gammel og nettopp hadde fått sitt første barn. Etter dette besøkte hun øya flere ganger årlig.

I en periode bodde hun og sønnen sammen med familien i Sri Lanka for å bli bedre kjent med språket, kulturen og familien. På denne tiden livnærte Priyangika seg som modell og designer i motebransjen.

Priyangika bodde et år på Sri Lanka sammen med sønnen sin.
Foto : Privat

Før dette igjen, hadde hun hjulpet til med titalls familiegjenforeninger samtidig som hun lette etter sin egen mor. Det startet med et brev hun skrev som sjuåring.

– Min adoptivfar hjalp meg med å skrive et brev til alle statlige organer om at jeg lette etter min familie i Sri Lanka, og ba dem om å hjelpe meg med gjenforening. Etter et og et halvt år fikk jeg avslag. Jeg ble helt knust.

Niåringen gir ikke opp, men drar heller rett til skolebiblioteket og finner frem bøker om fødelandet.

Deretter skriver hun brev til forfatterne av disse bøkene. I brevene spør hun dem om å videreformidle til sine kontakter i Sri Lanka at hun leter etter familien.

– Dette var før internett slo igjennom, sier Priyangika og ler.

Priyangika er vokst opp i Molde, men flyttet til Oslo så snart hun ble voksen. Her sitter hun på en av benkene på Tøyen torg: Første gang jeg var på Tøyen, var jeg lykkelig over å endelig kunne gli inn i mengden. Endelig skilte jeg meg ikke ut på grunn av hudfargen min.
Foto : Anna Aronsen Oftedal

Tre år senere får Priyangika et brev. Gjennom brevene hun sendte, hadde adressen hennes blitt gitt til en kvinne på Sri Lanka som lette etter sitt barn.

– Hun skriver til meg at hun har mistet barnet sitt.

Kvinnen er ikke moren hennes, men 13 år gamle Priyangika hjelper kvinnen med å finne barnet som viser seg å være ulovlig adoptert bort. Å finne barnet krevde samarbeid og mange samtaler med andre srilankere.

På denne tiden kom Facebook, som gjorde arbeidet langt lettere. Sammen utviklet de et kontaktnettverk med lokalbefolkningen på Sri Lanka.

— Noen av dem jobber jo for meg nå, sier hun.

Gjenforeningen med moren

Etter å ha brukt flere år på å hjelpe andre med familiegjenforening og undersøke adopsjonsfeltet, finner hun moren sin. På denne tiden er Priyangika 20 år og har nettopp fått sin første sønn.

Hun var opptatt av å ikke trenge seg for mye på.

— Det er viktig å vise respekt for at alle opplevde det som har skjedd forskjellig. Situasjonen har vært traumatisk for oss alle.

Moren forstod ikke hvorfor Priyangika snakket så dårlig singalesisk. At datteren hennes har vokst opp i utlandet, hadde hun ingen anelse om. Hun trodde datteren vokste opp hos hjelpearbeidere under borgerkrigen på Sri Lanka.

— Hun trodde at vi skulle bo sammen hos hjelpearbeidere, og at de skulle hjelpe henne med å opparbeide et eget hjem til oss to.

Da moren fikk beskjed om at hun ikke fikk være med datteren likevel, startet hun et mangeårig arbeid med å lete etter barnet sitt.


– Hun ga aldri samtykke til å gi meg bort

Priyangika forklarer at hennes biologiske mor, Poojani, og hennes adoptivforeldre møttes da Priyangika bare var noen uker gammel. De snakket ikke samme språk, så mellomleddet hadde dermed muligheten til å lure begge parter inn i en illegal adopsjonsprosess.

– Mamma ble fortalt at mine adoptivforeldre var på Sri Lanka som hjelpearbeidere under borgerkrigen og at hun skulle kunne bo der sammen med barnet.

Priyangikas adoptivforeldre var på sin side helt overbevist om at adopsjonen var lovlig og at Priyangikas mor ønsket å gi henne bort.

– Hun ga aldri samtykke til å gi meg bort. Hun har ikke skrevet under noen av mine dokumenter. Det er verken en politirapport eller en medisinsk rapport knyttet til min adopsjon.

Pojanis historie

Fra 1983-2009 herjet en blodig borgerkrig på Sri Lanka. Pojanis familie befant seg i en ekstra vanskelig situasjon da familiefaren og hovedforsørgeren døde tidlig. Deretter ble huset ble rammet av flom.

For å forsørge sine yngre søsken, måtte Pojani i ung alder starte å arbeide som hushjelp og barnepike. Da hun ufrivillig ble gravid med mannen i huset, altså Priyangikas far, førte det til trøbbel for familien.

– For å verne om sikkerheten til familien og sitt kommende barn, flyttet mamma til en person fra Frelsesarmeen som tilbød seg å hjelpe. Premissene for den hjelpen var at mamma skulle flytte inn hos frelsesarmeen når hun skulle føde og få hjelp der.

Pojani visste ikke at premissene for hjelpen egentlig var at hun måtte gi fra seg barnet sitt.

I “ Veien hjem” oppsummeres alt dette med at moren blir kastet ut hjemmefra.

– Jeg forstår at man må kutte i historien, men jeg reagerer på at det hele blir oppsummert med at hun ble “kastet ut hjemmefra”.

– Det gikk ut over hjertet hennes

At vestlige aktører i stor grad baserer seg på skriftlige kilder, mener Priyangika resulterer i at flere stemmer fra det globale sør ikke blir hørt:

– Når erfaringskompetansen til mamma ikke blir behandlet som relevant fordi vi ikke kan følge det opp med skriftlige kilder, så kommer ikke historien hennes fram.

De startet med å filme dokumentaren for seks år siden. Det skjedde mye i løpet av disse årene. Priyangika fikk en ny sønn. Og moren hennes døde.

– Mamma har levd et veldig stressende liv. Det gikk ut over hjertet hennes.

Selv om moren har gått bort, drar Priyangika fortsatt jevnlig til øya og besøker resten av familien.

– Nå som jeg har mistet henne, er det fint å høre venner og familie si at de savner humoren hennes. Hun pleide å tulle med alle. Alle i hele området kjenner mamma som en kjempeglad dame. Hun har nulltoleranse for urettferdig behandling, men fikk alle til å le.

Arbeider videre med å avdekke adopsjonssvindel

Det er ikke bare for å besøke familie at Priyangika jevnlig reiser til fødelandet. Sammen med advokat Lakshan Dias er hun i ferd med å stille involverte parter i den ulovlige adopsjonsbusinessen for retten.

I mai leverte Priyangika en forespørsel til srilankisk kriminalpoliti om å utføre en helhetlig granskning av alle adopsjoner fra øya. Til grunn for forespørselen lå hennes 17 år med undersøkende arbeid. Granskningstillatelsen fikk hun.

– I tillegg til dette har jeg tre rettssaker gående. En privat og to for å undersøke globale adopsjonssvindelsaker.

Hvile ser ikke ut til å stå på planen for tobarnsmoren. Samtidig med alt dette skriver hun nemlig bok.

– Feltarbeidet jeg driver med på adopsjonsfeltet handler om å avdekke og undersøke adopsjonssvindel, mens her i Norge skriver jeg på et bokprosjekt for å utfordre naive holdninger i forhold til adopsjon.