Sykehusimam og undrende sjel

Sykehusimam Abdifataah Mahamud trives godt på Ullevål.
Foto: Claudio Castello
Abdifataah Mahamud høstet poteter og melket kyr som unggutt på Løten. Nå er han Oslos første muslimske sjelesørger.
766Shares

Mahamud uttrykker raushet og imøtekommenhet når han ønsker Utrop velkommen på kontoret sitt på Ullevål sykehus. Foreldrene har lært ham viktigheten av raushet. Han forteller om da han var ni år gammel og familien som hadde flyktet fra Somalia, ble bosatt på Løten i Innlandet.

– Vi ble så godt tatt imot og inkludert som somalisk flyktningfamilie. Jeg husker kun gode opplevelser fra Løten, og tror den eneste gangen jeg følte meg “annerledes” var når jeg hadde morsmålsundervisning på skolen, mimres han med et smil.

Sommeren før niende klasse flyttet familien til Oslo og bydel Stovner.

– Om sommeren gikk vi barna på gårdsbesøk, var med på å melke kyr og var på fisketurer. Min første jobb hadde jeg på bondegård, hvor jeg plukket steiner og poteter.

God på ski

Det var ikke bare det “typisk norske” bondelivet han omfavnet i Løten.

– Om vinteren var det ikke annet å gjøre enn å gå på ski, så jeg måtte lære meg det, og ble såpass god at jeg var fast på klasselaget i skistafett, hvor jeg gikk første etappe.

Etter barneskolen flyttet familien til Oslo og bydel Stovner.

– Haugenstua skole hadde mange minoritetselever og for meg var det en utfordring at jeg snakket med Løten-dialekt og ble litt mobbet for det, så jeg måtte slå over til kebab-norsk. Jeg løste denne utfordringen med å legge om dialekten. Mor ble så bekymret at hun insisterte på at jeg skulle ta videregående på vestkanten, så jeg endte opp på Fagerborg videregående skole.

Sykehushistorie

I juni 2021 ble han historisk da OUS (Oslo universitetssykehus) valgte ham ut til jobben som Oslos første sykehusimam.

– Her trives jeg veldig godt, og her føler jeg meg nyttig, i et godt arbeidsmiljø.

Likevel var det som veldig ung at Mahamud bestemte seg for å bli imam.

– Etter videregående ville jeg studere medisin i utlandet. Så gjennomførte jeg den obligatoriske pilegrimsreisen (hajj) til Mekka og Medina, og endret planer. Reisen påvirket så mye at jeg bestemte meg for å studere islamsk teologi.

Undrende sjel

Oslos første sykehusimam sier han alltid har vært opptatt av tro.

– Jeg har alltid tenkt på de største spørsmålene i livet, og vært en undrende sjel.

Etter pilegrimsreisen bestemte han seg for å studere i Medina i seks år for å bli imam.

– Jeg ble grepet av stemningen i byen, og særlig den religiøse atmosfæren. I Saudi-Arabia ligger de to helligste byene i islam, og universitetet i Medina regnes som en av de fremste utdanningsinstitusjonene i den islamske verden. Jeg ville også lære meg arabisk og de hellige skriftene, og så det som hensiktsmessig å lære dette i et arabisktalende land. Så handlet dette også om kjærligheten til troen, og viljen til å fordype meg i troen.

Ble invitert hjem av fremmede

For norsk-somaliske Mahamud var det flere spennende kulturopplevelser under sine studieår i Saudi-Arabia.

– Noe av det som var mest åpenbart på kulturforskjeller var hvor lett det var å komme i kontakt med mennesker. Folk var utrolig åpne, og man kunne ha personlige samtaler. Fremmede kunne lett invitere deg hjem til middag. Ofte kunne dette være en person på bussen. Åpenheten og gjestfriheten var litt spesiell.

Til ICC og pandeminedstengning

Etter seks års utdanning kom han tilbake til Norge våren i 2020, og fikk en stilling som imam på Islamic Cultural Centre på Grønland i Oslo.

– Sommeren 2020 var preget av pandemien, og det var lite å gjøre i moskéen. Som en del av jobben oppfordret ICC meg til å ta en ett-års utdanning som Dialogpilot ved Universitetet i Oslo. Grunnet lite aktivitet i moskéen, og at OUS samtidig utlyste en 30 prosent stilling som muslimsk samtalepartner og veileder, så tenkte jeg dette kunne være noe jeg kunne søke på. Jeg var også ute etter å ta for meg nye utfordringer.

Noe som videre motiverte ham var at OUS ville at den som fikk stillingen måtte være villig til et en erfaringsbasert master innenfor lederskap, etikk og samtalepraksis ved Det teologiske fakultet ved UiO ved siden av jobben.

– For meg ble det naturlig å søke, fordi jeg skulle ta den utdanningen uansett.

Sykehusimam som vestlig oppfinnelse

I majoritetsmuslimske land er det som regel familien som tar seg av sjelesorgen til den syke, oftest i samråd med en imam som familien kjenner.

– Stillingen jeg har i Norge vil ikke finnes i Saudi-Arabia eller andre muslimske land. Hos muslimer regnes det å besøke den som er på sykehus som en moralsk og religiøs plikt. I norsk og skandinavisk kontekst har man sjelesorg som del av sykehustilbudet, gjennom sykehuspresten. Så har man valgt å inkludere nye religioner som islam, og da har jeg blitt en sykehusimam. I land som USA og Storbritannia finnes også imamer/samtalepartnere som utøver sjelesorg på sykehus gjennom de såkalte “chaplaincies” (kapellanskap).

At man har i Norge et sjelesorg-tilbud for ulike livssyn, også islam, ser han som viktig.

– Igjennom Master-studiet Lederskap, etikk og samtalepraksis lærer man å gi sjelesorg i en norsk kontekst, og dette har jeg i tankene hele tiden.

Ulike sjelesorgerfaringer

– Hvilke temaer tar pasientene som oftest opp?

– Norske muslimer er en uensartet gruppe, er min erfaring. Vi har forskjellige språk, kulturer og tradisjoner, samt ulik grad av religiøsitet og teologisk forståelse, som varierer mellom ulike pasienter. Her på sykehuset har vi en grunnregel om at det er pasienten som bestemmer premissene for samtalen.

Samtalene kan variere, avhengig av pasienten, sier imamen.

– En del pasienter etterspør bønn og Koranlesning, andre vil ta for seg eksistensielle spørsmål. Pasienter som er i livets siste fase, vil snakke om ritualer ved livets slutt, eller har spørsmål rundt livet etter døden. Andre igjen spør seg ” om mening og kanskje skyldfølelse ved sykdom.

Ungdommens venn

Sykehusimamen er også kjent i det norsk-muslimske miljøet som en mann med sterk engasjement for ungdommen.

– Jeg har alltid vært glødende opptatt av at norske muslimske ungdommer skal delta i samfunnet og bli gode samfunnsborgere. Muslimske ungdommer blir frustrert over måten deres kultur og religion blir fremstilt av media.

Spesielt gjelder dette måten islam blir koblet til ekstremisme, vold og terrorisme.

– Ungdommene sier til meg at religionen for dem handler om et verktøy for å være gode mennesker. Ut i samfunnet blir islam fremstilt kun utifra utfordringer og problemer, og for ungdommen føles det urettferdig. Ofte glemmer man at unge muslimer praktiserer sin religion svært mangfoldig.

Spørsmål om seksualitet og sosialt liv er ofte en gjenganger.

– Ungdommene befinner seg ofte i ulike krysspress. I Norge er kulturen individualistisk og sekulær. Hvordan skal man forholde seg til det sosiale, til festing og alkohol? Religion ansees som en del av privatsfæren, som noe man ikke skal snakke om, men for oss muslimer er dette en essensiell del av livet. Så har man også ulike forventninger, som ofte kolliderer dette sammen med ulike identiteter. Jeg oppfordrer ungdommene til å leve livene sine i tråd med de gode verdiene de har lært, og at de ikke må la andre bestemme hvordan de skal leve.