Forfatter, regissør og romenes venn

Forfatter Vito Staviarsky har gjort et dypdykk i romfolkets virkelighet.
Foto: Claudio Castello
(Utrop i Slovakia) Vito Staviarsky gikk helhjertet inn i arbeidet da han lagde film og bøker om romer i Slovakia.
46Shares

Staviarsky måtte finne ut mer om romenes (tidligere “romfolk”) hverdag, kultur og rutiner, og valgte like greit å tilbringe mye av tiden sammen med en rom-familie.

Staviarsky er forfatter og filmskaper, og laget i 2007 novellene Kivader (2007) og Kale topanky (A Lovely Pair of Shoes) fra 2012, som vant en nasjonal litteraturpris året etter. Staviarsky er også utdannet filmmanus-forfatter.

Utrop møter ham i midt i sentrum i byen Presov, en by hvor romer holder til i utkantstrøkene. Helt bekymringsfritt snakker han ut om en befolkningsgruppe som andre med samme majoritetsbakgrunn ser på som fremmede.

– Jeg så hvordan folk hadde det i sin hverdag. Hvordan familiene passet på barna, hvordan familiene jobbet på markedet, og når de reiste ut for å handle, selge og få endene til å møtes.

Grepet av kulturen

– Hva var det som førte til denne interessen for romenes liv?

– Som ung studerte jeg på kunstskolen i Praha, og skulle skrive mitt første manus som filmstudent. Jeg hadde en deltidsjobb som assistent på et politimottak for uteliggere og alkoholikere, hvor det kom mange rom-folk.

Dette var hans første møte med romer.

– Jeg ble grepet av kulturen og livligheten deres. Etterhvert ble jeg så godt kjent med flere at jeg valgte en historie med rom-tematikk da jeg skulle lage mitt første studentmanus.

I Presov, og andre byer i Slovakia og Tsjekkia sent på 80- og 90-tallet ble romer kastet ut av sine områder.

– Ofte ble husene deres kalt for “svarte bygninger”, og revet fordi de var ansett som fallenferdige. Jeg ble sint og lei meg. Hvordan kan du rive ned et annet menneskes hus?

Stor interesse, ingen finaniseringsmulighet

Staviarsky prøvde på 90-tallet å skrive en filmmanus som tok opp det han så som urettferdig behandling, og andre historier fra romenes liv.

– Jeg merket at interessen var der, men problemet var å få finansiert en slik film. Filmindustrien i landet var nærmest konkurs i de første årene etter kommunistperioden.

I mellomtiden måtte han forsørge seg selv og familien, og han gjorde som sine bokobjekter.

– Jeg ble en handelsreisende, og akkurat som romfolket hang jeg ut på markedet. Etterhvert tenkte jeg om å omgjøre filmmanuset til et bokmanus.

Laget romansehistorie

Etter lang tid kom de to rom-folkspregede noveller som han er kjent for. I Kale topanky (A Lovely Pair of Shoes) blir en ungjente forelsket i en blind musiker, og de flykter og reiser rundt.

– Erfaringene mine fra tiden som politiassistent og i markedet gjorde at jeg lett kunne finne referanserammer fra romfolkskulturen, og som lett kunne gjenkjennes. Novellen fikk en langt mer realistisk perspektiv enn det som ble tilfellet i det opprinnelige filmmanuset. Folks drivkraft var lettere å få frem i en bokform.

Lever romer friere liv?

Romer har han opplevd som eksepsjonelt åpne.

– Spesielt når de skal dele av sine egne tanker og livserfaringer. Hadde jeg skrevet om majoritetsslovakere hadde dette vært langt vanskeligere å få frem. Vi som er hvite er i større grad preget av “kulturelle tvangsjakker”.

– Vil du si at romfolk lever friere liv?

– Først og fremst er dette min egen projisering om frihetsønske gjennom disse novellfigurene. Når jeg ser folk på markedet så ser jeg at deres verden, og romkulturen, er full av regler og tradisjoner. Selv om jeg tar meg kunstneriske friheter, prøver jeg også mest mulig å skildre virkeligheten.

Empatisk forfatterskap

– Er det er bevisst valg å skrive om en folkegruppe helt uten fokus på kulturelle utfordringer og stereotyper?

– Jeg ser at det i visse sammenhenger er nesten umulig å unngå stereotypier. Samtidig prøver jeg å unngå moralisering og et ovenfra og ned-synsvinkel, hvor det er jeg som eier sannheten, og ikke de det skrives om. Av den grunn prøver jeg å jobbe mye med empati, og skildre det som skildres kan utifra et humant syn.

Staviarsky ser på filmmanus-skriving og forfatterskap som forskjellige aktiviteter.

– Ofte har jeg skrevet filmmanuser sammen med min sønn, slik at vi skal kunne visualisere og utforme samtalene på en god måte.

Naturlig syn på mangfoldet

I Presov har man nærmest et naturlig syn på det etniske mangfoldet som finnes, ifølge forfatteren.

– For meg utgjør mangfoldet bakteppet for historiene jeg har laget. Jeg ser egentlig ikke forskjeller. Vi møter folk fra ulike kulturer, enten de er romer, ukrainere eller ungarere. Vår dialekt her i Presov er en blanding av slovakisk, tysk, ukrainsk og ungarsk. Alt er sammenflettet og berikende for meg som forfatter. Så lenge vi ikke lager utpregede grupper som går ut mot hverandre, er mangfold noe som fungerer optimalt.

Hemmeligheten er ifølge ham, å unngå å “lage vegger”.

– Vi har visse grupper som lever mer atskilt fra storsamfunnet, noe som kan skape følelsen av ikke-tigjengelighet, og det er ikke heldig. Vi må tenke på hverandre som mennesker, som beriker hverandre.

Saken er del av Utrops studietur i landet, gjennomført med EØS-midler