– Kultursensitiv psykologi handler om å spørre

For psykolog Maria Zheleva er å være et spørrende mennsker hennes beste stratetgi for kultursensitivitet.

Zheleva er født og oppvokst i Burgas ved Svartehavskysten, og flyttet sammen med familien til Norge som 18-åring.

– Vi bodde først tre år på Frøya i Trøndelag, hvor jeg fullførte videregående. Etter det søkte jeg på ulike studier her i Oslo. Jeg søkte kun plass på profesjonsstudiet i psykologi, og bachelor rundt omkring i Norge. Men Blindern var første ønske som sto på første prioriteringsplass.

– Hva tiltrakk deg til psykologifaget?

– Jeg brukte litt tid på å finne ut hva slags utdanning jeg skulle ta. I Bulgaria gikk jeg på en matematikk-skole, hvor det var veldig mye pugging, så jeg hadde ikke noe klar idé på hva jeg skulle gjøre videre. Jeg husker likevel at jeg hadde en filosofilærer på matematikk-skolen, som jeg likte veldig godt. Gjennom hennes påvirkning fant jeg ut at det var psykologi jeg ville videreutdanne meg i. Jeg har alltid vært interessert i mennesker og språk.

Lite kultursjokk

For henne var ikke overgangen til Norge et stort kultursjokk.

– Jeg husker det var mest spennende og interssant å havne her. Alt var jo nytt, og jeg kunne ikke så mye om norsk kultur, bortsett fra litt om vikingene. Gradvis, når jeg ble mer kjent med Norge og nordmenn, la jeg merke til kulturforskjellene.

Som psykolog vil Zheleva primært jobbe med voksne, selv om hun holder døren åpent for å jobbe med barn og unge.

– Som del av spesialiseringen må jeg uansett innom barn og ungdomspsykiatri. I denne spesialiseringperioden på fem år må jeg også jobbe på blant annet polyklinikk. Formålet er å få et helhetlig bilde på psykisk helse.

Har flerkulturelle pasienter

For tiden jobber hun på Spesialpsykiatrisk poliklinikk ved Søndre Oslo DPS, hvor halvparten av pasientene hennes har flerkulturell bakgrunn. Sykdomsstigma rundt psykisk helse er hun godt kjent med.

– Jeg tror dette kan være ekstra utfordrende for helsepersonell som ikke er vant med å jobbe med denne pasientgruppen. For meg er det motsatt, siden jeg selv kommer fra en annen bakgrunn.

Zheleva mener fordommer, i form av tanker basert på inntrykk og antakelser, er vanlig å ha, uansett bakgrunn.

– Jeg prøve på å passe på å ikke være dømmende. Ha et åpent sinn, fordi vi jobber jo med mennesker. Folk opplever jo også mye forskjellig i livet. Man må rette blikket mot mennesket.

Kultursensitiviteten som mangler

Nylig slo Zheleva og to kolleger et slag i Psykolog-tidsskriftet et slag for økende kultursensitivitet i faget.

– Helsepersonell bør være flinkere til å spørre fremfor å anta i møte med pasienter fra annen kulturbakgrunn. Hvis man bare antar, så hjelper man ikke. Vi må tørre å spørre, noe jeg ser på som vårt beste verktøy. Jeg tenker det også kan gjøre oss mer kultursensitive.

Zheleva mener man også fra helsevesenets side må gjøre seg tilgjengelig, og ha mer fokus på ulik behandling.

– Folk som f. eks. sliter med traumer etter flukt eller tortur må ha spesiell behandling. I tillegg må man se disse plagene i sammenheng med gradvis forverring av psykoser. Så har man også de som ofte baserer seg på religiøse fremfor helsefaglige tolkninger, og oftere oppsøker en imam fremfor helsepersonell fordi man ser på psykisk uhelse som noe sendt fra djevelen. Hvordan skal vi nå frem til denne målgruppen?

Hva er de gode strategiene?

– Hva vil du se på som gode strategier for økt mangfold i psykologien?

– Ofte snakker man om å utdanne flere med flerkulturell bakgrunn. Men ofte vil det kanskje ikke være den aller beste løsningen. Skal vi på inntaksmøtene fordele flerkulturelle pasienter kun til de flerkulturelle psykologene? Som flerkulturell kan det hende at jeg ikke kan behandle spesifikke lidelser, og at det er min etnisk norske kollega som har bedre kunnskaper.

Zheleva hadde sett for seg et ganske forskjellig karriereløp hvis hun hadde blitt psykolog i opprinnelseslandet.

– Egentlig vet jeg ikke så veldig mye om hvordan ting er der nede. Men jeg vet at de fleste jobber privat, og at det er psykiatere som jobber mest på offentlige sykehus. Tilbudene for å behandle alvorlige psykiske lidelser er også mangelvare, og folk blir ofte medisinert. Noen havner hos psykiater, og får ellers lite oppfølging.