Fosterbarn har rett på eget språk, kultur og religion

Til en hver tid venter fosterbarn på å bli plassert i et hjem hvor de kan få opprettholdt sin identitet i trygge omgivelser, men for at dette skal være mulig trenger man et mangfoldig spekter av fosterfamilier.

Utrop ble invitert med på et arrangement i regi av Barne- og familieetaten hvor vi lærte mer om hvorfor det er så viktig med mangfoldige og flerkulturelle fosterfamilier.

Mat kan knytte bånd

Vi sitter på Mela-huset i Oslo på koselige små bord blant fosterfamilier, tidligere fosterbarn, representanter fra forskjellige organisasjoner og en hel del hjelpende hender.

Kjetil Andreas Ostling, direktør i Barne- og familieetaten, starter arrangementet med å fortelle om hvordan samfunnet har et kollektivt ansvar for fosterbarna.

Han forklarer kort hvordan hvert barn har sine spesifikke behov og at små ting som lukter, smaker og lyder kan være med på å betrygge fosterbarn i en vanskelig tid.

– Oslo er en mangfoldig by og barna som trenger hjem er også mangfoldige, poengterer han.

Ostling introduserer så komiker og skuespiller Yousef Hadaoui som er kveldens vert. Han kommer ut på scenen til en sang av Enrique Iglesias og stemningen i rommet letter med latter.

Hadaoui forteller om seg selv og sin oppvekst.

– Vi var de eneste i nabolaget som var innvandrere og det var ganske kult for da var vi liksom de “eksotiske”, spøker han.

Videre kommer han inn på temaet for kvelden, nemlig mat. For selv om Hadaoui og familien kanskje var litt annerledes enn de andre i nabolaget ble mat noe som knyttet bånd.

– Mat for meg er noe som bringer oss sammen, sier Hadaoui.

Rett på sin kultur, språk og religion

Ifølge Barnevernsloven har barn og unge rett på å få ivaretatt sin kultur, sitt språk og sin religion.

“Lukten og smaken av det kjente kan bidra til trygghet i et nytt hjem. Om du har en annen kulturell bakgrunn enn norsk, og du kommer til en etnisk norsk familie, kan det være til hjelp om denne familien er åpen for å bytte ut fredagstacoen med ashe mast, dolma eller halal kebab,” skriver Celine Toledo i invitasjonen til arrangementet.

Etter at Hadaoui har slått seg ned på scenen blir flere profesjonelle invitert opp for å gi oss innsikt i deres arbeid, men vi får også høre fra folk med personlige erfaringer fra fostersystemet.

Fosterfar Shuayb Yassin påpeker flere ganger at det å være fosterforelder er utrolig givende.

– Ja, det er mye å sette seg inn i, men det føles godt. Det føles ut som man gjør noe samfunnsnyttig, sier han.

Yassin forteller om hvordan det å være fosterfamilie er så mye mer enn å bare ha et ekstra barn i huset. Man involverer hele familien, alle venner og hele nettverket.

Alle samles rundt dette ene barnet for å støtte dem i en ustabil tid av livet.

– Jeg synes det er bekymringsfullt at man ikke finner hjem til barn som trenger det, slutter han med.

Langt nord med isbjørner på gata

Fostermor Shahla Sultani kom som flyktning til Norge sammen med sin mor og søsken da hun var ung.

– Å komme til et fremmed land når du bare har hørt litt, og lest litt i historiebøker om at det er et land langt langt nord med isbjørner på gata og at folk driver med skipsbygging og fiskeri, er vanskelig. Men det verste var at det var seks måneder lyst og seks måneder mørkt. Da jeg hørte at vi skulle til Norge tenkte jeg at “skal vi sove i hele seks måneder”, forteller hun.

Det er nesten humoristisk å høre om hvordan unge Sultani oppfattet Norge før hun kom hit, men det er nettopp i disse øyeblikkene man skjønner hvorfor mangfoldige fosterforeldre er viktig.

Sultani sin bakgrunn som både flyktning og minoritet gjør at hun sitter med opplevelser andre fosterforeldre ikke har, og det kan være gunstig for et fosterbarn med liknende opplevelser å komme til noen som forstår denne delen av dem.

– Vi som innvandrere har et ben i norsk kultur og et ben i en annen, det er en unik situasjon, påpeker hun.

Det er fire år siden Sultani sin familie ble fosterfamilie til en ung jente fra samme kulturelle bakgrunn, og på disse fire årene har Sultani samlet på god kunnskap og erfaringer.

Fosterdatteren til Sultani har håndlaget en bok til henne. Den er fylt av håndskrevne minner og fine tegninger, og Sultani retter oppmerksomheten til spesielt en historie.

– Før vårt første møte ba hun barnevernet om at den nye fostermoren skulle lage Mantu. Hun ville se om jeg kunne lage mat eller ikke. Da var hun cirka ti, sier Sultani og smiler.

“De spiser jo frokost hele tiden”

Som tolk har Sultani møtt på mange forskjellige folk som alle har sine forskjellige perspektiver og innsyn på det å være en del av fostersystemet.

– Jeg har vært borti mange forskjellige familier i tolkejobben og har snakket med mange ungdommer. Mange av dem synes at det er bra i en norsk familie siden de får den friheten de er ute etter, og sånn sett er det jo kjempebra, men man merker det jo veldig raskt når man ikke kjenner seg igjen, forteller hun.

Barnet eller ungdommen kan også reagere på ting man ikke engang har tenkt på.

– Jeg husker en av ungdommen si til meg “jamen, de spiser jo frokost hele tiden”, “hva mener du?” spurte jeg og hun svarte “de spiser jo bare brødskiver, det er ikke noe varm mat”. Det er så mange detaljer man ikke tenker på, fortsetter Sultani.

Man kan ikke bare fokusere på kultur, men også familiestruktur.

– Selv om man er fra samme kultur kan det være en del vanskeligheter fordi hver familie har sine egne rutiner og ting de er vant til, men det gjør det selvfølgelig mye lettere når man forstår hverandre kulturelt, påpeker hun.

Det er her konseptet om god matching kommer inn.

Må vurdere hva som er viktigst

Gjertrud Meyer som er fagkonsulent i Barne- og familieetaten, forklarer mer om matching.

– Når et barn eller en ungdom må flytte hjemmefra og inn i et nytt hjem så skal foreldrene spørres om hva som er viktig for dem. For noen går det på det kulturelle, for noen det etniske og for noen det religiøse imens andre sier at det ikke spiller noen rolle bare barna kommer til trygge mennesker. Fosterbarna skal også høres og få si hva som er viktig for dem, forklarer hun.

Alle skal få ha sin mening hørt, men det er også flere andre kriterier som må tas i betraktning.

– Selv om noen foreldre sier at de ønsker den og den bakgrunnen så skal det likevel passe til barnet. Kanskje barnet ikke tåler at det er andre barn der, kanskje det er allergisk og ikke kan ha dyr der eller kanskje det er barn som har et behov for en mindre skole. Så kan det være spesielle utfordringer barna har og da må man finne fosterforeldre som kan ivareta det som er det spesielle med barnet. Man må vurdere hva det viktigste er, sier hun videre.

Akkurat som Sultani snakker også Meyer om viktigheten av riktig familiestruktur.

– Hvis det er en familie som er veldig bymennesker, så skal ikke de ha de mest aktive barna. Et barn som trenger mye fysisk aktivitet i skog og mark, burde komme til en familie som liker å gjøre nettopp det for da blir ting så mye lettere. Man må ha noen interesser felles, forteller hun.

Det handler hovedsakelig om at det ikke skal oppstå store identitetsbrudd i oppveksten.

“Vi kan jobbe med matte sammen!”

Familien til Sultani har faste månedsmøter og det var her hun luftet ideen om å bli fosterfamilie til hennes mann og to gutter.

– Det var så fint. Barna mine var yngre og han yngste sa at “hvis jeg får en liten bror eller en liten søster så kan jeg hjelpe dem å vise veien til skolen” og han eldste sa «jeg er god i matte så vi kan jobbe med matte sammen, og hvis det er en gutt så kan vi sparke fotball», forteller hun.

Dermed viste hele familien interesse i å bli fosterfamilie og de satte i gang med kurs.

Blant annet lærer Sultani om retten barnet har på sin kultur, sitt språk og sin religion, og de har gode løsninger for å opprettholde denne retten.

– Vi snakker jo to forskjellige språk, men hun er veldig interessert i å lære vårt morsmål og vi har vært interessert i å lære hennes så vi lærer av hverandre. Mannen min er flink til det, han spør for eksempel: “hva er nese på ditt språk?”, “hva heter hånd?”, “hva heter gi meg?”, forteller hun.

På denne måten får barnet snakket sitt språk selv om familien ikke nødvendigvis har samme morsmål.

Det er ikke barnets skyld

Mange kan kanskje ha en misforståelse om at barn og ungdom som har behov for fosterhjem er trøblete eller at det er deres egen feil at de blir tatt ut av hjemmene sine.

– Mange er jo redde, og særlig til det å få ungdom. De tenker at et lite barn er lettere, men at med en ungdom så er det rus og kriminalitet og sånt. En ungdom som har de utfordringene flytter ikke inn i en vanlig familie som ikke har spesiell erfaring eller kompetanse på det. Flere blir interessert i å få inn ungdom når de hører dette, betrygger Meyer.

For Sultani var dette aldri en bekymring.

– Jeg er jo sykepleier, jeg har alltid lært at bak alt som er vanskelig så ligger det en årsak. Det er ikke personen, men årsaken som gjør at personen oppfører seg som de gjør. Jeg hadde aldri det i bakhodet at det var barnas feil. Jeg tror at barn er noe helt unikt. Noe jeg har lært fra min kultur er at barna er som et hvitt ark og du kan skrive hva du vil på dette arket. Det er du som skriver historien deres, sier Sultani.

Hun leser boken “Når traumer setter seg i kroppen” av Eva Dixen som hun viser frem i intervjuet.

– Det er så viktig at man forstår hva traume er, hvordan et traume oppstår og hva det gjør med kroppen vår, og hvordan vi som fosterfamilie kan hjelpe med disse traumene, sier hun.

Men det handler også om hvordan Sultani og familien snakker om fosterbarnet til både fosterbarnet selv og andre. På denne måten har hele storfamilien til Sultani blitt glad i henne og barnet har fått selvtillit til å tro på seg selv.

– Hun sier at “jeg skal leve, jeg skal bli advokat og jeg skal jobbe for barna” og jeg forteller henne at hun kommer til å bli en kjemperessurs. I dag fortalte hun meg “mamma jeg er utrolig stolt av deg, jeg tror jeg vil gå den veien du går”. Så fortalte hun at rektoren hadde vært innom timen i dag og anbefalt fire elever fra klassen til å være en talentgruppe. Hun var en av dem, forteller Sultani stolt om fosterdatteren.

Hos Sultani hadde de mulighet til å sette seg ned med fosterdatteren og hjelpe henne med skole. Den ene sønnen hjalp også til ved å forklare matte gjennom et dataspill de hadde spilt sammen.

– Når hun kom for fire år siden kunne hun ikke lese norsk og hun hatet matematikk, og nå er hun nummer to i matematikk på hele trinnet sitt. Jeg tenker at det ikke er barnas skyld at ingen hadde tid til å sitte med dem og ha den tålmodigheten, sier Sultani.

Sin egen kultur i et trygt rammeverk

Det kan være vanskelig for et barn å skille mellom hva som er kultur og hva som bare var foreldrene når det kommer til ubehagelige hendelser i oppveksten.

– Det er ekstremt viktig at fosterforeldrene forstår at dette barnet eller den ungdommer som kommer inn har en egen historie og en egen bakgrunn. Det skal være lov til å både være glad og å være sint. De må få lov til å ta avstand, forteller Meyer.

Videre forteller Meyer at fosterhjemmet ikke skal tvinge barnet til å ta del i en kultur de synes er vanskelig, men heller guide dem til å finne de gode delene av kulturen.

– Kanskje i en periode skal man bare fokusere på musikk, mat, dans eller andre sanseopplevelser som gjør at de får muligheten til å ta del i sin kultur selv om de tar litt avstand, sier Meyer.

Slik kan man gi kulturen en ny sjanse innenfor et trygt rammeverk.

– De trenger å få et godt forhold til det på sikt fordi det er en del av identiteten; det er bakgrunnen, det er røttene. Man skal være stolt av røttene, men man skal også kappe av de råtne røttene. Man må kutte av det som er råttent slik at man kan blomstre i det som er sunt, sier hun.

Men om barna skal kunne blomstre trenger de noen som kan hjelpe dem med å gro i trygge, men kjente omgivelser.

Derfor er det behov for et stort og bredt spekter av mangfoldige og flerkulturelle fosterfamilier slik at hvert eneste barn kan vokse opp til å bli den beste versjonen av seg selv.