Foto: UiO
- Vandret til terrorrammet moské - 30.04.2026
- Verdensledere i Oslo advarte mot demokratisk tilbakegang - 30.04.2026
- Mela 2026: Skal markere 25 år med musikk og fellesskap - 30.04.2026
Ifølge en pressemelding fra UiO har hennes forskning undersøkt hvordan mangfoldstiltak og ideer om hvithet, ikke-hvithet og klasse skapes og utfordres i den norske kulturbransjen.
– Norske og andre vestlige kulturfelt har lenge vært dominert av den hvite øvre middelklassen. Dette har ført til at mye av kulturproduksjonen har vært preget av deres spesifikke verdenssyn, mens andre har hatt få muligheter til å påvirke de dominerende kulturelle fremstillingene, heter det i avhandlingen.
Tica forteller at flere funn var oppsiktsvekkende.
– Som forsker har jeg også sett på klasse, fordi rasisme og klasse henger tett sammen i dette feltet. Kanskje det mest overraskende er hvor stabilt kulturfeltet er. I Norge har man i mange år forsøkt å gjøre bransjen mer mangfoldig. Denne viljen har vært knyttet til verdier som demokrati, ytringsfrihet og at alle skal lunne delta i kunst og kulturlivet. Min forskning viser at noe av grunnen til denne stabiliteten er at mangfoldstiltakene i noen tilfeller kan forsterke ulikhetene de er ment til å bekjempe. Samtidig er det viktig å understreke at
disse tiltakene også kan bidra til enkelte endringer i feltet, sier Tica til Utrop.
Få «portvoktere»
Hun mener det er viktig hvem som er en del av kulturfeltet og hvem som har makten. Og det er få med minoritetsbakgrunn i lederposisjoner.
– Folk som har kulturell makt, påvirker hvilke bilder og forståelser vi har av nasjonen, av andre og av oss selv. Historisk har denne makten ligget hos den hvite øvre middelklassen i vestlige samfunn. I en av mine artikler finner jeg at norske “portvoktere”- altså personer i
kulturfeltet som rår over for eksempel ansettelser eller tildeling av prosjektmidler – ofte ser ut til å være preget av sin bakgrunn. Det viser seg blant annet i hvordan de vurderer kunstneriske uttrykk med et hvitt, øvre middelklasseblikk. Dette blikket reproduserer stereotypier, til tross for alle mangfoldstiltakene.
Hun mener dette kan by på utfordringer knyttet til representasjon i kunst- og kulturlivet.
– Portvokternes blikk gjør at stereotypiske framstillinger av ikke-hvite karakterer ofte blir sett på som “autentiske”, mens representasjoner som bryter med disse stereotypiene ikke oppfattes som troverdige. For eksempel ser det ut til at ikke-hvite nordmenn som portretteres som innvandrere, med en eksotisk kultur eller som del av arbeiderklassen, lettere blir anerkjent som troverdige – noe som er interessant, gitt at mange minoritetskunstnere portvokterne samarbeider med, utfordrer disse stereotypiene.
Flere i ledende posisjoner
– Hva kan gjøres for å få kulturbransjen mer inkluderende?
– Det er vanskelig å gi et klart svar på det. Mange peker på behovet for mer mangfold blant dem som sitter i maktposisjoner. Men jeg tror vi også må rette oppmerksomheten mot praksisene innad i institusjonene. Hvordan påvirkes etablerte forståelser av “kvalitet”, “autensitet” og “legitim kultur” av bakgrunnen til de som allerede er en del av kulturfeltet? Sånn sett samsvarer mine funn med rapporten Nasjonalteatret nylig publiserte, som viser at vi må endre de institusjonelle praksisene. Ikke bare for å rekruttere nye kunstnere, men også for å ta vare på de minoritetskunstnerne som allerede har en fot innenfor disse institusjonene.
Hun mener det trengs mer forskning på hvilke mangfoldsstrategier som fungerer i Norge.
– Vi bruker mye penger på dette arbeidet, men vi vet lite om hvilke tiltak som faktisk virker.
Mangfold som paradoks
Ofte oppstår et paradoks: Mangfoldstiltakene bidrar til å gjenskape eller forsterke ulikheten de skulle bekjempe.
– Samtidig er det viktig å understreke at selv om det norske kulturfeltet har vært preget av en viss stabilitet de siste årene, har det også skjedd noen endringer. Deltakerne i studien min peker for eksempel på at det nå finnes flere kunstnere med minoritetsbakgrunn. De opplever også at det er blitt lettere å gå i dialog med portvoktere om stereotypiene de forfekter. Det kan tyde på at mangfoldsinitativene har åpnet et rom for slike endringer, selv om det ofte er minoritetskunstnerne som ender opp med å gjøre mesteparten av arbeidet for å skape reell endring i kunstinstitusjonene.
Forskeren mener det ligger et annet problem her:
– Vi snakker for lite om hvordan midlertidige kontrakter påvirker disse prosessene. Mange tør rett og slett ikke å kjempe for endringer i systemet, fordi de er redde for å bli sett på som vanskelige å jobbe med.
Salgsvare
Forskeren ser lignende funn i andre land.
– Forskning fra Sverige, Belgia, Nederland og særlig Storbritannia viser til lignende funn – at et økt fokus på mangfold i kulturbransjer ikke nødvendigvis fører reduserer reproduksjonen av stereotypier i kunst- og kultur. Tvert imot viser både min egen forskning og studier fra andre land at mangfold også kan bli en salgsvare. Man ønsker å “selge” mangfoldige historier, men ofte innebærer det å selge nettopp stereotypiske fortellinger. I tillegg blir disse mangfoldige historiene sjeldent anerkjent som “legitim” kulturproduksjon innad i feltet.
Hun mener det trengs mer forskning på hvilke mangfoldsstrategier som fungerer i Norge.
– Vi bruker mye penger på dette arbeidet, men vi vet lite om hvilke tiltak som faktisk virker.
Kulturell identitet
I 2016 skrev Amina Sahan ved TrAP – Transcultural Arts Production en masteravhandling om flerkulturell ungdoms meninger og kunnskap om kunst og kultur.
Ungdommenes kulturidentitet formes ofte i samfunnet:
– Lokalmiljøet er viktig for identitetsutviklingen. Ungdommene på Holmlia er mer “holmlianere” enn pakistanere eller iranere. Forståelsen av mangfold, flerkultur og minoritet er avgjørende for hvordan kunst og kultur formes.
Nasra Omar, daglig leder i TrAP, er ikke overrasket over forskningen.
– Kunstnernes rolle som påvirkere blir viktigere, men det er uheldig at de rasialiserte kunstnerne fortsatt må gjøre jobben med å endre sektoren. Det er kanskje den største utfordringen i arbeidet med representasjon.
– Viktig at ting er i endring
Kunstmaler Zeeshan Ali, en av få som har norsk-pakistansk bakgrunn, kjenner seg igjen i manfe av funnene.
– Norske og vestlige kulturfelt har lenge vært dominert av hvit øvre middelklasse. Dette har ført til at en stor andel av kulturproduksjoner har vært formet av deres verdenssyn, samtidig som andre har hatt begrensede muligheter til å påvirke disse fremstillingene. Jeg har opplevd dette som et lukket miljø, hvor kun noen få utvalgte får komme inn i varmen, sier Ali til Utrop.
Han mener det er på tide med en endring i tankesett.
– I dag er det vestlige makter som styrer hvordan historien skal skrives. Den hvite mannen har “lisensen” til å bestemme hvem som er “kunstner” og hvem som er “terrorist”, og hvem som ikke hører hjemme i kunsten.
Fascinasjon i krysningspunkt
Ali er fascinert av krysningspunktene mellom kultur, sted og tro i dannelsen av personlig og gruppeidentitet, siden han er norsk-pakistaner og muslim.
– Jeg liker å bryte ned lukkede dører og lage nye veier. Jeg bruker malerier for å uttrykke og utforske identitet, min egen og andres, samt for å invitere publikum til dialog om hvem vi er, hvordan vi er og hvorfor vi er. Jeg bruker malerier for å gjenskape kulturell utveksling på lerret. Som norsk-pakistansk muslim med annen hudfarge, former og justerer mine daglige erfaringer mitt selvbilde.
Vil synliggjøre «de andre» i kunsten
Gjennom kunstverkene sine utforsker Ali oppfatninger av likheter og ulikheter.
– Ved å bryte det ned, ser man at mange erfaringer fra forskjellige kulturer ligner hverandre. Vi har komplekse identiteter i en global verden i endring. Da jeg begynte å male som barn, fokuserte arbeidet mitt på å bygge bro mellom to kulturer, identiteter og språk. Nå, som voksen, har fokuset mitt endret seg til å veve sammen disse forskjellige delene for å skape en følelse av helhet.
Han vil synliggjøre mennesker som eksisterer i det norske samfunnet, men som usynliggjøres i norsk kunsthistorie.
– Jeg har tenkt å male flere bilder som vil lede til en rød tråd, der mennesker fra en annen kultur befinner seg i det norske landskapet. Dette vil være starten på markering av innvandrere i norsk samtidskunst, og vil sette spor i norsk billedkunst. Dette har aldri skjedd før, og vil endre norsk billedkunsthistorie.
– Krevende å bryte gjennom
Skuespiller Pinar Ciftci har kurdisk familiebakgrunn. Sammen med lillebror Rohat har hun laget forestillingen Fraværende Helt, som omhandler fedrene som kom til Norge som arbeidsinnvandrere på 70-tallet.
Hun sier seg også enig i funnene:
– Kulturfeltet i Norge er dominert av “nepobarn” (jour. anm.: barn av mektige foreldre som får fordeler i karrieren på grunn av familie), særlig innen film, teater og litteratur. For oss fra arbeiderklassen, som i tillegg ikke er hvite, er det vanskelig å bryte gjennom uten å bli plassert i en stereotypisk rolle – som om vi bare kan lage kunst om vår bakgrunn og identitet. Det føles som en tvangstrøye.
Vanskelig å nå frem til pressen
Som ung kunstner opplever hun det som vanskelig å nå pressen.
– Selv når forestillingene mine har fått anerkjennelse og støtte fra Kulturrådet, Fritt Ord og Fond for lyd og bilde. Hvite barn av øvre middelklasse får lettere en artikkel i Aftenposten enn meg, selv om jeg er norsk, men ikke ser “norsk” ut og ikke har en privilegert kulturell posisjon.
Som utdannet skuespiller ønsker Ciftci å bli anerkjent for mer enn bare én ting.
– Jeg nekter å bli satt i en bås. Jeg er både journalist, skuespiller, dramatiker, kritiker og produsent – og kunsten min handler om mer enn bare én identitet. Det håper jeg kommer frem i mine prosjekter.
– Jeg er spent på om Fraværende Helt vil få anmeldelser – det gjenstår å se. Hittil har vi solgt ut hele salen, og det er stor interesse fra organisasjoner og skoler. Så publikum er interessert og engasjert.
Om avhandlingen
Avhandlingen består av tre artikler som undersøker kulturell makt og representasjon i den norske kulturbransjen ved hjelp av intervjuer med 41 kulturarbeidere og et mindre feltarbeid.
- Artikkel 1 viser hvordan “portvoktere” i kulturfeltet har et “hvitt kulturelt overklasseblikk”. Samtidig viser analysene at kunstnerne kan utfordre stereotypiske forestillinger om hvithet, ikke-hvithet og klasse.
- Artikkel 2 viser hvordan økt fokus på mangfold har ført til at rasialiserte minoritetserfaringer kommersialiseres.
- Artikkel 3 viser hvordan rasialiserte kunstnere forvalter en kollektiv identitet, samtidig som deres opplevelse av generasjonsforskjeller former deres syn på “autentisk representasjon”.
