Det er mange år siden pedagogen Edvard Befring samlet de faglige argumentene for betydningen av morsmål, ikke bare som en del av retten til å bevare egen kultur, ikke bare som et viktig virkemiddel for innvandrerbarn for å lære norsk, men også rett og slett som et viktig hjelpemiddel for utvikling av begrepsforståelse hos barn mer generelt.
Befrings bok ble utgitt på 80-tallet da de første angrepene på morsmåls-undervisningen kom. Ingen skal kunne komme i etterkant og si at man ikke var klar over hva fagfolk mener.
Siden dette er det kommet mer forskning — primært internasjonalt for det drives altfor lite norsk forskning på feltet — som understreker den betydningen beherskelse av morsmål har. I dag drives det fremdeles både tospråklig undervisning og morsmålsundervisning i mange kommuner, men omfanget har vært altfor lite tatt i betraktning at barn inntil en lovendring i 2004 hadde en mer ubetinget rett til morsmålsopplæring.
Dette er oppsiktsvekkende. Eksempelvis har bare ca. 20 prosent av elevene i Oslo-skolen morsmålsopplæring og tospråklig undervisning. Andelen elever gikk drastisk ned etter et vedtak i 1993. Mange innvandrere i Oslo har spurt seg hvordan det kan ha seg at politiske partier samt sentrale Ap- H- og Frp-politikere i mange år har kjørt en «lov og orden»-linje mot innvandrere, samtidig som kommunen brøt loven i stor stil på et område som er helt sentralt for minoriteters situasjon. Når kommer de første rettssakene fra alle de som gikk i en Oslo-skole som brøt loven med henhold til morsmål og som derved fikk redusert nytten av å gå på skole?
