Tro, håp og harmoni

Fonseca og Nikolaisen (t.h) fotografert av Utrops medarbeider på en café i Majorstuen.
Foto : Claudio Castello
Tiårsjubilanten Elvira Nikolaisen finner stadig nye terrenger å boltre seg på, musikalsk som kulturelt. Tidligere i høst hadde hun konsert med den portugisiske crooneren David Fonseca.
0Shares

Utrop møter begge på en café på Majorstuen, med litt smånerver foran det som skulle bli en finfin musikkaften.

– Er man for rolig før man skal stå foran scenen, så er det faktisk mer bekymringsfullt, forteller Fonseca småsjenert.

Konserten var ledd i Nikolaisens tiårsjubileum som plateartist, og det var langvarig kontakt mellom artistene som førte til felleskonserten på Cosmopolite. 

Norsk-portugisisk symbiose på Cosmopolite: Elvira Nikolaisen og David Fonseca.
Foto : Rui Dias

– Vi snakket non-stop fra første stund, og sendte demoer til hverandre på forhånd. For oss har dette vært et genuint møte. Et prosjekt som dette handler om å finne en felles forbindelse. Jeg kjente til Davids stil fra før av, og tenkte dette var en person jeg hadde lyst til å stå på scenen sammen med.

Norsk-portugisisk symbiose på Cosmopolite: Elvira Nikolaisen og David Fonseca.
Foto : Rui Dias

Under konserten skulle Elvira spille tre låter, blant annet en egen tolkning av Bruce Springsteens “I`m On Fire”.

– Jeg håper folk vil se to musikksjeler som fant hverandre, sa Nikolaisen på forhånd før konserten på Cosmopolite.

Bandmann som ble solist
Fonseca har selv 17 års erfaring fra artistlivet etter å ha blitt ferdig med å studere i Potugals nasjonale kunstakademi (Escola Superior de Belas Artes). I 1998 opplevde han nasjonal suksess med bandet Silence4. Bandet opprettet han sammen med venner i hjembyen Leiria, som han senere etterhvert brøt ut av for å satse på en solokarriere.

– Jeg følte meg for “stuck” i en sjanger, og trengte mer kunstnerisk frihet.

– Like og ulike på mange måter
 Hvordan har det vært å bli kjent med Elvira, rent artistisk?

For meg føltes det helt naturlig. Musikken har en kraft som gjør den universell og barrierekryssende. Jeg var på forhånd litt anspent siden jeg hadde hørt om skandinaveres formelle vesen og stereotypiske følelseskulde. Å møte Elvira har vist seg å være behjelpelig med å bryte alle fordommer jeg som portugiser hadde om nordboere. Til slutt handler jo dette om kjemien blant oss. Å gjøre musikken levende er det viktigste, forteller han. 

Krise som inspirerer
Å være musiker er det likevel stor forskjell på mellom Norge og Portugal. For mens i Norge er artistlivet garantert gode konsertinntekter, er dette blitt et større problem i det sør-europeiske landet, som har vært økonomisk kriserammet i flere år.

– Krisen har nok preget oss, medgir Fonseca.

– Men samtidig kommer det alltid noe konstruktiv ut av slike situasjoner. Vi som er artister er blitt langt mere sosialt bevisste, og holder oftere utekonserter og gratiskonserter, siden vanlige portugisere sliter med lommeboka. Jeg tenker at det har vært lærerikt. Ofte blir vi som er artister plassert i en slags boble, utenfor virkeligheten som skjer i landet, For meg har det vært viktig å bryte ut av boblen.

Elvira kunne selv også tenkt seg å bidra på sitt vis.

– En konsert eller flere i Portugal hadde ikke vært så gærn idé. Hva vi som artister tenker, skaper og gjør må også sees på i en globalisert kontekst.

Fortsatt glad i kirkemiljøene
Oppvokst på Moi, kommer Nikolaisen fra en stor musikalsk familie, som også har rotfeste i et klassisk norsk kirkesamfunn. Et miljø som hun både brøt med, men paradoksalt nok fortsatt er del av.

– Spørsmålet om min religiøsitet har blitt til en prosess i seg selv og en del av min personlighet. Når jeg var 18 gikk jeg fra å være bevisst troende til “friere”, men har gjennom slekt og venner på Moi ennå en tilknytning.

Hva ilegger du i dette?

– At jeg er fortsatt glad i kirkemiljøene. At “bruddet” jeg hadde ikke nødvendigvis trengte å bli så skjebnesvangert som andre kan oppleve, selv om det óg var dramatisk for min del. Og at jeg kan skjønne på hvorfor folk er religiøse og setter pris på samholdet et slikt miljø kan gi.

Ifølge Nikolaisen handler dette til ende og sist om aksept.

– Til tross for at jeg måtte ta et oppgjør med min opprinnelige religiøse identitet, har jeg fortsatt et svært godt forhold til familie og kirkesamfunnet de tilhører. Livet er hardt nok om man attpåtil skal bære et nag til hverandre.

– En jobb man ikke kan kjede seg i
Kulturulikeheter og likheter, en ting er det ihvertfall enige om. 

– Å være musiker er utfordrende, men også givende. Og en tilværelse hvor man må by på seg selv og ha det gøy. Hvis man skal ut på scenen og plutselig føler for å kjede seg kan man likegodt bli kontorist, istemmer begge.