– Kvinnefokuset må styrkes

I samarbeid med statistikkforskere og arbeidslivsorganisasjoner har IMDi lansert rapporten ”Kvinner og arbeid”. Satsingen er for direktoratet et stort prestisjeprosjekt, hvor man skal sette et større fokus på akkurat denne gruppen, og særlig gruppens behov for hvorvidt arbeidslivet skal tilpasses.

 

Skjoldvor Fjeldvær, assisterende direktør i IMDi, hevder en slik satsing er i tråd med tiden og at kvinneperspektivet i integreringsarbeidet har vært temmelig svakt.

– Kvinner med utenlandsk ikke-vestlig bakgrunn er i nøyaktig samme posisjon som norske kvinner var på 60 og 70-tallet før de skulle innta arbeidsmarkedet. Hittil har ikke denne gruppen i noe stor utstrekning vært tatt i betraktning av den norske kvinnebevegelsen, i tillegg til at de også sliter fælt ved mangel på relevante nettverk i forhold til norsk arbeidsliv.

 

Lisa Cooper som leder Arbeid- og kvalifiseringsavdelingen i IMDi, som  også bl. a står bak Top10-kåringen av Norges mest ressurssterke innvandrere i arbeidslivet, sier hovedmålet er økt deltagelse. ”Kvinner er kvinner best”-arrangementet 8. mars skal bidra til å sette bredt og tydelig fokus når det gjelder akkurat dette feltet, ifølge henne.

– Vi skal jobbe sammen med såpass viktige institusjoner som NHO, NAV og Akademikerne, og håper selvfølgelig dette kan utvikles videre.

Cooper er ganske optimistisk og idealistisk når det gjelder samarbeidet.

– Når 60 % av stillingsansettelsene kommer gjennom uformelle kanaler og nettverk, og ikke gjennom utlysninger så ender vi opp med en gruppe som holdes utenfor. Jeg tror mange er enige med meg i at dette er indirekte diskriminering, og ikke holdbart

i dagens Norge.

 

Forskningsarbeidet som direktoratet har gjennomført appellerer også til samfunnsnytten og gir viktige aktører i staten og arbeidslivet om hvilke grep som trengs.

– Kvinner som har ikke-vestlig bakgrunn er en uutnyttet arbeidskraftsreserve. Enda verre er at de opplever en slags dobbeldiskriminering fordi de har en annen etnisitet og i tillegg er kvinner. Gruppen sliter generelt sett med verre arbeidsforhold enn menn og har lavere tilknytning til det norske markedet, samtidig som man tjener nesten under halvparten enn hva norske eller vestlige utenlandske kvinner får i lønn. I tillegg møter kvinnene stigmatiserende holdninger blant arbeidsgivere, var gjennomgangstonen.

 

Likevel finnes det visse lyspunkter. Noen kvinner med utdanning får godkjenning, selv om dette ofte kan være komplisert. Og da vil sannsynligheten for å være i jobb være større. I tillegg ser man en sterk tendens til at etterkommergenerasjonen i langt større grad er involvert i arbeidslivet eller/og utdanner seg.