-Vi må gjøre ord til handling

0Shares

14. april var startskuddet for et annerledes og alternativ tiltak innenfor miljøkampen. Global Migrants for Climate Action holdt sin første konferanse. Organisasjonen mener koblingen mellom klima- og miljøproblematikken og migrasjon er ikke bare berettiget, men også henger sammen i et særdeles viktig årsaks- og konsekvensforhold.

Global Migrants er sterk i troen på at fremtidens miljøproblemer og klimaendringer, skapt i særlig grad av rikere lands utslipp, vil gå utover de fattigere 2/3 av verdens befolkning.

 

– Hovedmotivasjonen til å ta dette skrittet og skape GMfCA er at vi som migranter eller som jobber med migranters sak ser at landene i Sør blir verst rammet av klimaendringene og forurensing. Mange her tilstede kommer fra land som allerede er i ferd med å føle effektene av klimaendringene, mener frontperson Nina Dessau.

Fransk-norske Dessau gir store multinasjonale selskaper og ettergivende regjeringer skylden for at situasjonen har kommet til det nåværende stadiet.

– Store krefter, særlig innenfor olje- og bilindustrien og andre aktører innenfor ”Big Business” har i årevis alliert seg for å stoppe de nødvendige legale miljøtiltakene som bl. a FN skal kunne få gjennomført. Slike store aktører bruker millioner på advokater og lobbyister som skal prøve å påvirke regjeringer og forskere til å tale deres sak. Friheten til å tjene penger går foran miljø- og menneskehensyn.

Hun viser også en sterk kritisk holdning i forhold til norske mainstream-medier for at de ifølge henne ikke har tatt opp problemstillingen seriøst nok.

– Ekstremvær og klimaendringene gis ikke nok spalteplass i norske medier. Det har tatt for lang tid før noen har reagert og tatt til handling.

 

Ap-representant Akhtar Chaudry var en av de klart mest hardtslående talerne på Folkets Hus. Chaudry mente Norge likegodt kunne gi noe av oljeinntektene og oljefondet til fattigere land særlig i Afrika og Asia for å hjelpe i eventuelle menneskelige katastrofer og klimaflukt. Norge, som oljeproduserende og CO2-utslippende nasjon, har skapt sin velstand ved å gjøre profitt uten å ta hensyn til landene i Sør.

– Vi er ikke avskåret fra resten av verdenen når det gjelder klimaproblematikken. Naturen gjør ingen forskjell og vi har et reelt og moralsk grunnlag for ansvaret for å bidra at CO2-utslippene skal ned, og utjevne urettferdigheten som kommer på grunnlag av rike lands forbruk på bekostning av fattigere landene. Samfunnssystemet vi har nå, med grenseløs forbruk og rå kapitalisme er grunnen til dagens situasjon. Og den største urettferdigheten er at de som forurenser minst rammes mest, særlig jo fordi det er disse landene som vil ha lavest tilgang til tilgjengelig teknologi, know-how og strukturelle maktmuligheter til å påvirke for sin sak.

 

Britisk besøk

 

Konferansens ”gyldne gjest” kom hele veien fra Leeds i Nord-England. Parlaments-medlem fra Labour, Colin Challen, er leder i All Party Climate Group, en tverrpolitisk og partinøytral klimaallianse bestående av 100 parlamentarikere. Challen er for moderat vekst innenfor en miljøvennlig og bærekraftig ramme, og hans lobbygruppe er ikke fremmed for forslag og tiltak som er forbrukshemmende og energisparende. Han er bl. a for en oppgradering og nysatsing på kollektiv transport og elektrisk bakketransport som et sterkt alternativ i forhold til kortere flyruter.

 

Challen er så langt mellomfornøyd med hva man har fått til lovmessig i Storbritannia, og godt fornøyd med grasrotarbeidet og den løpende kontakt man har med forskningsmiljøene. Han mener rikere land må gå lengre og ta kommandoen når det gjelder denne situasjonen, som han kaller ”et sikkerhetsspørsmål for alle mennesker på lik linje med kampen mot terror”.

– Hjemme har vi klart å få opptil 6% kutt i CO2-utgifter og innføring etter hvert av karbonrasjoner som avlastning. Jeg synes det er greit nok, men vi er nødt til å handle kjappere og snarere. Ser vi på linken mellom karbon pluss øvrig forurensing, og klimaendringene og ekstremværet, innser jeg at vi trenger å skape gode resultater allerede i de neste årene når det gjelder CO2-kutt.

 

Grupperingen er sterkt opptatt av det globale perspektivet. Challen mener kampen mot klimaendringene vil bli en lang og kostbar ”krigføring”, hvor alle land vil rammes i en eller annen form.

– Kyoto 2001 var slutten på fornektelsesfasen, og overgangen til en slags ”status quo” hvor forskjellige lands interesser har begynt å komme i konflikt. Ingen tør helt ta første ubehagelige skritt og vurdere tiltak for å redusere forbruk. Politiske ledere våger ikke å gå i bresjen fordi de risikerer å ikke bli gjenvalgt.

Han fastslår til slutt:

– Imidlertid er dette et for stort ansvar og en såpass viktig problemstilling til at vi kan gamble det vekk på enkel politikk. Ved inngangen til 2020 kan Kina ha passert USA i antall CO2-utslipp samtidig som vi ser at en økologisk flyktningkrise i Afrika kan være i emning. Vi er nødt til å agere så snart og så effektivt som overhodet mulig.

%%galleri%%