Kenya foran et veiskille

0Shares
Hvordan har det gått med Kenya etter at Daniel Arap Mois og KANU-partiets maktmonopol ble brutt i 2002? Dette og flere andre spørsmål ble tatt opp under forrige ukes Kenya-seminar i regi av Fellesrådet for Afrika, hvor flere norske Afrikakyndige og en representant fra kenyansk akademia var inviterte.

 

Forsker ved Norwegian Centre for Human Rights, Niels Jacob Harbitz, var ganske skuffet over utvikingen siden demokratiseringsprosessen startet for fem år siden. Han uttalte seg hard og ærlig i beskrivelsen av landets nåværende situasjon, spesielt når det gjaldt korrupsjon og tribalisme.

– Siden 2002 har mye gått dessverre galt og jeg er ingen optimist på Kenyas vegne. Grov fattigdom og politisk vold er fortsatt gjeldende og den forholdsvis stabile økonomiske veksten som har skjedd de seneste årene har ikke forbedret de fattigstes levesituasjon. I tillegg er og vil korrupsjon i storstilt skala fortsatt være et stort problem uansett hvem som vinner valget, sa han tørt.

Fra venstre: Onyango Makogango, Kari Magnussen og Niels Jacob Harbitz. Foto: Claudio Castello

 

Harbitz beskrev politikken i Kenya ”som en såpeopera, hvor allianser kommer og går på basis av stammetilhørighet”. Innenfor landets grenser finnes det opptil 44 ulike klaner og flere etniske nasjonale minoriteter. Kiyuku-folket har siden landet fikk selvstendighet fra britene på 60-tallet vært den dominerende etnisiteten og holdt privilegiene som ble arvet etter kolonistyret.

– Etnisitet er kilden til sosialt og politisk mobilitet i Kenya. Tribalismen har skapt motsetninger på partier og politiske koalisjoner, og har i stor grad klart å bidra til at opposisjonsalliansen som fikk diktatoren Arap Moi fjernet smuldret opp. Folk i de ulike deler av landet kommer til å stemme på den kandidaten som stammelederne og andre lignende autoriteter ”sverger sin ed” hos.

 

Korrupt mediesituasjon 

Kari Magnussen, masterstudent ved NTNU med hovedfagsoppgave om landet, har gjort flere oppsiktsvekkende funn under feltarbeidet når hun var stasjonert i Nairobi. Hun valgte å ta for seg medienes påvirkning i sammenheng med etnisk og politisk tilhørighet, og mener kenyanske mainstreammediers ensidige fokus har ført til lite kultur for felles demokratisk forståelse.

– Avisene når ikke frem til alle, noe som har med ressurs, språk, tilgjengelighet og ikke minst manglende skrive- og leserferdigheter å gjøre. TVens omfang er også begrenset i et land hvor flesteparten av befolkningen ikke har mulighet til å eie et TV-apparat. Radioen, som alle kan lytte til, og som kringkastes på de fleste mindre språkene, er det eneste massemediet som virkelig fungerer inkluderende for alle kenyanere, forteller Magnussen.

 

Magnussen hevder pressen generelt sett har fått bedre vilkår etter 2002, overgangen til flerpartistyre og opphevelsen av selvsensuren. Ulempen kommer likevel i form av mer korrupte medier som følge av en økt konkurransesituasjon.

– Kenyanske medier sliter nå med et økende korrupsjonsproblem, hvor journalister tar i mot bestikkelser og lignende på grunn av de latterlig lave lønnene. Spesielt aviser brukes til injurierende og pretensiøs kampanjejournalistikk mot personer i offentligheten, ofte basert på etnisk preferanse. Noe som er enda mer foruroligende er de siste årenes utvikling, hvor medier har blitt betalt til å kringkaste materiale som har virket religiøst splittende i et land som har animistiske, kristenevangeliske og muslimske minoriteter. Særlig har dette vært tilfelle etter 9/11 og den voldelige utviklingen i nabolandene, Etiopia, Somalia og Sudan.

 

Egennytte fremfor fellestenkning 

Utrop spurte kenyanske Onyango Makogango om ikke en mer føderalistisk form for regjering ville vært noe å prøve. Makogango, statsviter og politisk forsker i hjemlandet, ville på sin side fremhevde de små positive skrittene landet har tatt og at forandringer tar tid, selv i et forholdsvis utviklet (etter afrikansk målestokk) land som Kenya. Han svarte at et slikt system ikke ville være gjennomførbart.

– Kenyansk politikk handler om og egennytte og sterke ambisjoner fremfor et felles mål. Lojalitetsfølelsen i forhold til stamme, klan og etnisk gruppe spiller en altfor sterk rolle og ingen vil ha et slikt system i Kenya nettopp fordi ingen av de enkelte gruppene vil profittere på denne, sier —

 

Han mener vestlige innsidere har hatt for store og urealistiske forventinger foreløpig og at ting ikke blir gjort i en håndvending.

– Kenya har noe på gang, men ting tar tid. Jeg er uenig med Harbitz i hans karakteristikk og velger å være optimist, avrundet han.