- Gjenbesøk til kokosnøttdebatten - 09.12.2009
Jeg ga en grundig forklaring i “Debattens uverdige aktører“ (Aftenposten, 24.5.2006), men likevel fortsetter stemplingen. Det er ikke analfabeter eller innvandrere med dårlig norskkunnskaper som har forvrengt begrepet i sin favør, men oppegående og angivelig utdannete individer. De har tatt begrepet utenfor artikkelens opprinnelig kontekst og gitt meg merkelappene intolerant og fordomsfull.
Utrops journalist Claudio Castello er intet unntak. Han skrev nylig en
artikkel (Utrop, 17/2009) om transetnisitet og enkeltindividets rett til å velge sin egen identitet. Dette er en grunnleggende menneskerettighet som alle har og noe jeg støtter fullt ut. Å krenke et menneskes rett til selvbestemmelse og frihet, er ikke oppe til diskusjon i “kokosnøtt-debatten”. Det som debatten tar opp, er måten mediefigurer med minoritetsbakgrunn, som bygger en karriere på å kritisere de svakeste i samfunnet, nemlig etniske minoriteter og spesielt muslimer, bidrar til å undertrykke et helt samfunn. Disse driver en slags selvpisking som heldagssport. De har en underdanig holdning som kun bidrar til å
rasjonalisere aggressiv kritikk fra organisasjoner, partier og talspersoner med rasistiske undertoner.
Media har et ansvar
Castello skriver i artikkelen sin “[Qureshi] lanserte begrepet kokosnøtt som en slags pekefinger mot innvandrere som oppførte seg norske (…) som hun definerte det “hvit innvendig og mørk eller svart utenpå” (…) Qureshi har glemt at mennesket kan ha flere farger samtidig og det er opp til individet å bestemme hva man vil være”.
Min oppfatning er at Castello ikke har lest mitt opprinnelig debattinnlegg og jeg oppfordrer ham til å gå tilbake til mitt opprinnelig innlegg og finne de samme definisjonene som han har dratt fram i sitt korte innlegg og forklare hvor jeg har skrevet “hvit innvendig og mørk eller svart utenpå”. Det er bekymringsfullt når skribenter og journalister pålegger andre meninger som de verken har eller støtter. Medias mistolkninger og feilsitering er noe av det groveste feilene de gjør, og det overrasker meg at Utrop senker til samme nivået som tabloidaviser. Journalister har et ansvar for å bringe fram sannheten og ikke skape forvirring og hat eller krenke andre for å pynte opp sine egen artikkel.
Negativisme
Jeg støtter individets rett til å uttale seg, men problemer oppstår når etniske minoriteter som Rehman-søsknene, Ayan Hirsi Ali, Irshad Manji, Kadra eller Sara Azmeh Rasmussen svartmaler innvandrere (les: europeiske muslimer) med bred pensel. De mangler kunnskap og objektivitet og bruker personlige erfaringer som målestokk for hvordan det er, enten i hjemmet eller under skautet. Det mest graverende er at de krever bestemmelsesrett over hva innvandrerne skal velge – de har en «enten er du med oss eller mot oss» holdning.
Dessverre har mange av våre norske politikere, som Karita Bekkemellem, brukt dem som sannhetsvitner og svelget alt uten et eneste kritisk spørsmål til innholdet. Dette er ikke kun uprofesjonelt, men farlig, spesielt når et godtroende vestlig publikum, som mangler en sofistikert forståelse som trengs for å kritisere de grove påstandene fra de ovennevnte, henger seg på hvert eneste ord.
Eksperter på muslimer skaper splid
Det europeiske samfunnet vendte det døve øret til da Ayan Hirsi hadde et nært samarbeid med den drepte filmregissøren Theo Van Gogh, regissøren som kalte muslimer for «geitepulere». Hans rasistiske ytringer og Hirsis dogmatiske, simplistiske og reduksjonistiske innspill om europeiske muslimer var i liten grad gjenstand for diskusjon og ytterst få satte spørsmåltegn ved hennes troverdighet som politiker og talsperson.
Det viktigste for disse var ikke Hirsis troverdighet, men at hun kunne være en katalysator til å sette i gang støtte for deres fremmedfiendtlige politikk. En lignende parallell kan vi lage til den angivelige voldutøvelse i «Allahs navn» mot Kadra i Oslo, en hendelse som ble til et mediesirkus uten sidestykke.
Hirsi Ali og Irshad Manji og våre egne muslimske «eksperter» skaper et bilde av massiv elendighet gjennom sine feilaktige generaliseringer. Når muslimske europeere reagerer med avsky og sinne mot de gjentatte krenkelsene de opplever i media basert på uttalelsene fra Hirsi Ali og gjengen, bør man ha nok vett til å stille spørsmålet: Hvorfor er Ayan Hirsi Ali, samt våre egne dissidenter, helter blant islamofobe og ikke blant muslimske kvinner og menn?
Kokosnøtter handler ikke om min niese eller søster som giftet seg av sin egen fri vilje med nordmenn. Den handler ikke om min andre søsters valg om å gifte seg med en tyrker eller den tredje som giftet seg med en skotte, eller den fjerde som valgte hijab og å leve etter islamsk tro. Den handler om de kokosnøttene jeg nettopp har nevnt, som profitterer på elendighetsbilder som misbrukes av offentligheten til å skape større splid i samfunnet.
Les Claudio Castellos kommentar om transetnisitet her.
Les Iffit Z. Quershis kronikk «Debattens uverdige aktører» her.
