Helseministeren utfordrer skamkultur om funksjonsnedsettelser

Her har helseminister Bent Høie signert organisasjonen Ablooms felleserklæring om at funksjonsnedsettelse ikke skal sees på som en guddommelig straff. Her er helseministeren fotografert sammen med Abloom-sjef Farida Shakoor.
Foto: Claudio Castello
Helseminister Bent Høie signerte mandag en erklæring som slår fast at funksjonshemninger ikke er en straff fra Gud.
0Shares

Erklæringen som ble signert av helseminister Høie kommer fra den frivillige organisasjonen Abloom.

– Fordommene mot mot mennesker med nedsatt funksjonsevne i religiøse miljøer, fordi man tror på at dette er en guddommelig straff, ifølge Faridah Shakoor, lederen for organisasjonen Abloom.

Erklæringen slår fast at:

Funksjonshemminger er ikke en guddommelig straff. Troen på at funksjonshemmede er en guddommelig straff eller forbannelse er utbredt i mange deler av verden. Den har ført til at både personer med funksjonshemminger og familiene dere opplever å bli utstøtt, diskriminert og mishandlet

Shakoor selv startet opp Abloom som følge av en livsprosess, hvor hun fikk et barn med funksjonsnedsettelse. Siden oppstarten i 2011 har hun forsøkt å jobbe mot fordommer mot funksjonsnedsatte, både blant minoritets- og majoritetsmiljøer.

– Vi prøver vårt beste, selv med begrensede ressurser, men føler at vi er på riktig vei, fortalte hun statsråden under plenum.

– Ikke rent “innvandrerproblem”

Helseministeren viste også til at skam over funksjonsnedsettelser er også noe som skjer i fundamentalistiske kristne miljøer.

– Jeg forstår at Abloom adresserer denne problemstillingen mot miljø med innvandringsbakgrunn spesielt. Men jeg har selv en søster som sitter i rullestol, og veit at dette er noe vi har opplevd fra kristne miljøer i Norge. Dette er ikke noe som har kommet med innvandringen til Norge. Dette er noe som unge mennesker, og med norsk bakgrunn, kan oppleve i dag, sa han under plenum.

Ufarliggjørende møteplass

Helseministeren viser til Helsedirektoratets vurderinger av søknader når Utrop spurte ham om signaler fra departementet i forhold til eventuelle økte bevilgninger av tiltak som Abloom. Samtidig understreket han viktigheten av slike møteplasser.

– Tiltak som Abloom gjør en viktig jobb med å nå frem til mennesker på en helt annen måte enn hva det offentlige ville fått til på egen hånd. Å starte en filmfestival, slik de har gjort, er både morsomt og kreativt. Man har lykkes med å skape en setting som er ufarlig. For det er en utfordring å nå frem til denne gruppen om denne type spørsmålstilling. Uten ufarliggjøring og inkludering hadde mange i denne målgruppen holdt seg vekk, fordi de hadde følt seg stigmatisert.

– Vi tenker på hva er det vi kan ta i bruk, som kan samle folk på tvers av bakgrunn og som kan få folk til å ta første steg vekk fra tabu-tankegang, repliserer Farida.

Fra likeverd til likestilling

Vibeke Marøy Melstrøm, gründer og næringslivsleder, etablerte i 1991 Uloba – Independent Living Norge, et samvirke for og av funksjonshemmede som har brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

At helseministeren underskrev Ablooms erklæring sender viktige signaler, påpeker hun. Men egentlig skulle det vært unødvendig, legger hun til:

– For oss er det utrolig viktig at funksjonshemmede fra minoritetsgrupper inkluderes i det samme likestillingsarbeider som vi jobber for. Så er det på den andre siden overraskende at man blir nødt til å underskrive en slik erklæring i Norge i 2019.

– Hvordan ser du dette i forhold til helsemyndighetenes implementering av Likeverdsreformen?

– Jeg ser det som et viktig initiativ, men så tenker jeg også at det er viktig å trekke den videre til å handle om likestilling. Likeverd er noe vi kan lettere nå ved å inkludere og se alle som likeverdige. Vi gjør det i stor grad i Norge, kanskje ikke nok, men det handler om at folk opplever likestilling. Dette er noe som krever en helt annen innsats.

Skamkultur må utfordres

Marøy Melstrøm ser på erklæringen som ledd i en større sammenheng.

– Skamkulturen har sin forklaring i at mange religioner sliter med fordommer når det gjelder funksjonsnedsettelser, og at man ofte ser det som straff. Vi finner det både hos ytterliggående kristne og muslimer, og hos andre med en ytterliggående religiøs tolkning. Vi har å gjøre med et generelt problem som er helt uavhengig av hvor man kommer fra, eller kulturtilhørighet.