Flest irakere reiser hjem frivillig

Stadig flere, særlig irakere, benytter seg av IOMs (International Organization of Migration) tilbud om frivillig retur til hjemlandet.
Foto: Jessica Allande
Antallet personer som reiste hjem fra Norge frivillig i løpet av 2010 økte med hele 30 prosent.
0Shares
I 2010 reiste 1 444 personer tilbake til hjemlandet med støtte fra norske myndigheter, noe som er markant oppgang i forhold til året før.
– Økningen kan skyldes at det kom mange asylsøkere i 2008 og 2009, at vi økte satsningen på returtiltak og at flere ble tvangsreturnert, sier avdelingsdirektør Anne Siri Rustad i Utlendingsdirektoratet (UDI) til udi.no.

En av tre irakere
Den uavhengige organisasjonen International Organization for Migration (IOM) tilbyr informasjon og rådgivning. IOM hjelper folk å skaffe seg reisedokumenter, organisering av reisen og praktisk hjelp når de kommer til hjemlandet. Siden programmet for frivillig retur startet i 2002, har over 7500 personer benyttet seg av tilbudet.

I 2010 hjalp IOM personer fra 70 ulike nasjonaliteter å returnere til hjemlandet. Irakere var klart den største gruppen av de som reiste. Det var utviklet et særskilt returprogram til Irak, og stadig flere velger å benytte seg av det tilbudet.
– I Nord-Irak er det forholdvis stabile forhold når det gjelder sikkerheten, men det er høy arbeidsledighet og det er vanskelig å etablere seg hvis man ikke har familie eller nettverk, sier generalsekretær for NOAS, Ann Margrit Austenå, til utrop.no.
Arbeidsledighet i vente

NOAS mener sannsynligheten for at mange velger frivillig retur på grunn av pengene, er høy.

– Her er det er klart at frivillig retur er å foretrekke fremfor tvangsretur med politiets charterfly.

Austenå forteller at arbeidsledigheten er generelt høy, og internflyktninger er i stor grad eksludert fra arbeid i offentlig sektor, den største arbeidsgiveren i irakisk Kurdistan. 

– Vi synes det er flott at personer som reiser tilbake, får en startkapital som kan bidra til nyetablering i hjemlandet. Men de fleste kjenner ingen i de kurdiske provinsene og snakker heller ikke språket. Stipendet de får utdelt er lite og ikke tilstrekkelig til å dekke grunnleggende behov.