Utrops årskavalkade:

Splittelsens tiår – og tillit som den nye oljen

Et nytt tiår er over oss. Har vi lært noe av et turbulent 2010-tall er at tillit mellom samfunnsmedlemmer er kanskje den viktigste samfunnsverdien vi har i et mangfoldig samfunn.
Foto: Unsplash/Nicolas Tissot
Omveltninger, politiske endringer og samfunnsmessige paradigmeskifter har preget et turbulent tiår. Innvandringsdebatten har midt i all denne turbulensen spilt en sterk rolle.
0Shares

Fremveksten handler om krefter som høyrepopulisme, en ny kulturelt-moralsk og identitetsfokusert venstreside og reaksjonære religiøse strømninger.

I løpet av disse årene har vi sett kriger i Midt-Østen som har ført til en flyktningsstrøm uten like. Menneskestrømmen har på sin side ført til reaksjon i form av en ny nativisme, en ryggmarksrefleks som kommer i kjølvannet av alle utfordringer og kulturelle skifter en slik
menneskestrøm vil innebære. Noen har gjort dette gjennom kulturell skepsis og frykt for de nyankomne.

I Utrop har dette vært ensbetydende med mer jobb, mer spalteplass og videre diskusjoner i årene fra 2010 til 2019. Innvandringsdebatten har blitt i  løpet av dette tiåret en del av mainstreamen, på godt og vondt.

I Norge har denne nye globale virkelighet også fått konsekvenser. Høyreekstremismen rammet Norge 22. juli 2011. Synagoger og moskéer har blitt truet og angrepet i årene etter. I august i år kunne en kopi-angrep av terroren i New Zealand gått riktig galt i en moské i Bærum.

Ryggmarksrefleksen i etterkant av vår egen “ground zero” – Utøya og Regjeringskvartalet – var å love mer demokrati og mer åpenhet. Her må vi likevel se med kritisk tilbakeblikk. Har vi lyktes? Har vi klart å gjøre Norge mer demokratisk, samlende og mangfoldig? Tiåret viser at den overordnede globale virkelighet er at det samme demokratiet gjøres enda trangere. Dette er en virkelighet som våre styrende klasser må ta til seg, og gjøre noe med, hvis man skal bevare den norske tillitsmodellen. En modell som hylles på verdensbais, men som samtidig trues både innenfra og utenfra.

For i løpet av dette tiåret har nye politiske krefter lyktes med å presentere et alternativt verdensbilde, i stor grad takket være de nye digitale mediene. Trump og Brexit er et godt eksempel på dette.

Jeg ser ikke for meg at det neste blir noe særlig mer fredelig. Kampen mellom
høyrepopulisme og nasjonalisme på den ene siden, og en nye kulturelt hegemonisk og globalisert venstresiden vil fortsette både cyberspace, og i den fysiske offentlighet. Unge desillusjonerte med muslimsk bakgrunn dro også til Midt-Østen, hjernevasket og radikaliserte av en menenskefiendtlig variant av islam. Dette vil også prege Norge og Vesten fremover, selv om PST varsler om større aksjonspotensiale blant høyreekstreme.

Krefter innad i Norge og Vesten vil ha stengte grenser. Men de fleste indikater viser at migrasjon, og særlig til Vesten, kommer til øke. Klima kommer i løpet av de neste tiårene til å utdanke krig og fattigdom som fluktgrunnlag.

Er man for stengte grenser og for mindre “kulturell utskiftning” så er det en selvfølge at man bør være mot krig og mot menneskeskapte klimaendringer. Ingen vil egentlig forlate det man har kjært og nært. Og  ihvertfall når man møtes med skepsis, og i verste fall hat. For hatretorikken og hatkriminaliteten har dessverre fått nytt giv i løpet av dette tiåret.

Utfordringen for det kommende tiåret er hvorvidt “det norske vi” kan fortsette å romme og inkludere, midt i verden som trues av store omveltninger og ikke minst klimakrisen.

Lyspunktene finnes samtidig, midt i all hat, omveltning og kulturskifte. Nye stemmer fra de flerkulturelle miljøene seiler opp, og eier sine egne historier. Stemmer som er mangfoldige, og som dermed utfordrer narrativet om innvandrere som en eneste stor monolittisk størrelse. Utrops første  utgave for det nye året, og det nye tiåret, har en sak basert på SSB-tall som viser at religiøst praktiserende innvandrere har mest tillit til
samfunnsinstitusjoner.

For det handler til slutt om tillit. Samfunnstillit er den viktigste formen for samfunnslim, med underverdier som rettstat, demokrati og samhold.

I min vurdering er denne tilliten den nye oljen vår. I en tid som krever grønne utskiftninger, og utfasing av den svarte oljen. I en tid med store globale kulturskifter, midt i all splittelse og radikale endringer. Tilliten mellom “oss” er vår nye olje, det som skal sikre dagens Norge, for alle, uansett tilhørighet, ut i det neste tiåret.