Human returhjelp en nødvendighet

Viktig tema: mange kom til Sagene for å diskutere fordelene og ulempene med IOMs frivillige returprogram VARP (Voluntarily Assisted Return Programme).
Foto: Claudio Castello
– For folk som velger å reise tilbake til hjemlandet etter asylavslag i Norge er en sikker retur og hjelp til å reintegrere seg helt essesielle tiltak, sier representant i IOM (International Organization for Migration), Abresha Dula.
0Shares

IOMs frivillige returprogram VARP var et av diskusjonstemaene under seminaret “Voluntary Return and Migration Management”, avholdt på Sagene Internasjonale og Flerkulturell Frivillighetssentral (SAIFF), onsdag 24. mars.

Returprogrammet er ifølge Dula et hjørnesteinsprosjekt for organisasjonen.

– Vi etablerte programmet i 2002. Før det var deportasjon eller utvisning uten finansiell hjelp til å starte på nytt i hjemlandet eneste alternativ. Siden 2010 har vi fått pengestøtte fra Utlendingsdirektoratet, og har dem, samt ulike mottakssentre og NGOer blant våre samarbeidspartnere.

Fraråder retur på egen hånd eller venting i papirløshet: IOMs Arbresha Dula.
Foto : Claudio Castello

Forventer tre måneders saksgang

Asylsøkere som har fått både endelig og foreløpig avslag, de som trekker tilbake asylsøknaden, samt irregulære migranter er VARPs hovedmålgruppe. Etter avtale med UDI har man informasjonsmøter med søkere på mottak to ganger i året.

Utfordrende å samarbeide om retur for traffickerte til land med underutviklede offentlige institusjoner: IOMs programkoordinator, Maria Indiana Alte.
Foto : Claudio Castello

– Folk får vite om det vi gjør og om de ulike alternativene til IOM-sponsede hjemreturer. En kan returnere hjem på egen hånd, reise til et annet europeisk land, bli fortsatt i landet og leve som papirløs eller vente helt til tvangsretur settes i kraft. Særlig de to sistnevnte fraråder vi ifra, sier Dula.

Saksganger for frivillige returer kan ofte være komplisert, først og fremst på grunn treg byråkrati i hjemlandet.

– Vi opplever ofte at de som ønsker seg hjem raskest mulig ikke får reist fordi man ikke får utreisedokumenter tidsnok hos opprinnelseslandets ambassader, noe som igjen forsinker norske myndigheters sikkerhetsklarering og jobben vår med å få etablert reise og reintegreringshjelp i hjemlandet. Utreiseprosessen kan ta opptil ti måneder, men vi ser det som en målsetning å korte den ned til tre.

Vanskelig situasjon

Prosjektkoordinator i IOM, Maria Indiana Alte, har spesialkompetanse innenfor trafficking. Alte hevder traffickerte i Norge er en av de gruppene med størst returbehov.

– Å være offer for dette er en grov forbrytelse og det er ikke uten grunn at denne gruppen har bedre oppfølgingstjenester enn asylsøkerne. 

Ifølge organisasjonsstatistikker returnerte flest fra land som Ukraina, Romania og Nigeria som traffickingofre.

– Flesteparten er i alderen 18-35, og kommer til sex-industrien, som tiggere og tvangsarbeidere. Noen kommer til Norge gruppesvis, sier Alte.

Kan du redegjøre på hvordan dere samarbeider med myndighetene i ofrenes hjemstater?

– Vi driver med veldig mye bevisstgjørings- og lobbyvirksomhet for å få de ulike institusjonene til å skjønne hvor stort dette er som problem. Særlig viktig ser vi på det å samarbeide med politi, etater og ulike myndigheter. Vi ser at det ofte kan være en utfordring, særlig i land hvor offentlige institusjoner er underutviklede eller ineffektive.