Begrenset frihet for innvandrerjenter

– Ungdommer velger foreldrenes opprinnelige kultur av trygghetsårsaker sier barista ved Café Condio, Julie Fredrikke Myrene (t.h).
Foto: Janet Ohemeng
Undersøkelser viser at en del innvandrerjenter føler seg overbeskyttet og ikke har den samme friheten som guttene. På fritidsklubben ORKIS på Grønland og Condio Café for ungdom på Majorstua har de valgt ulike strategier for å møte dilemmaene knyttet til kjønn.
0Shares
Oslo Røde Kors har fire sentre for ungdommer, hvor de tilbyr ulike aktiviteter som jobbtrening og temakvelder. Aktivitetene er åpne for begge kjønn, men i praksis er det stor forskjell på kjønnsbalansen på aktivitetene. 
Senterleder på Oslo Røde Kors Internasjonale Senter (ORKIS) på Grønland, Andreas Boon-Grønseth, mener dette er en problemstilling som burde jobbes mer med, også i deres organisasjon, men han er mest opptatt av at jenter som er utsatt for denne typen kontroll også får et tilbud.
– En del av jentene har foreldre som mener at ikke de skal ha for mye kontakt med gutter. Derfor har vi egne tilbud for jenter. Vi vil jo også nå ut til dem som kommer fra familier med streng kontroll av jentene. Vi har heller ikke mannlige frivillige på jentekveldene. Mennene som jobber her er dyktige, men vi har faktisk hatt mødre som kommer og sjekker at det bare er kvinnelige ledere, sier han. 
Jenter må være fri
De som mener at jenter og gutter ikke kan delta i aktiviteter sammen, tar helt feil, mener Nava Sharifi. Han jobber som barista på Café Condio på Majorstua. 
– Jentene har like rettigheter og skal være like frie som jeg er. Da blir det feil at de ikke kan være sammen eller snakke med gutter, sier han. 
Utrop møter ham sammen med venninne og baristakollega Julie Fredrikke Myrene. Café Condio er et sted ungdommer kan møtes og være sammen, drive med spill og aktiviteter og få hjelp til lekser eller samtaler om ting som opptar dem. Julie er norsk, men føler at hun har mye til felles med alle på kafeen uansett bakgrunn. Hun kjenner til at noen jenter føler seg kontrollert, men mener at ungdommer selv lager slike skiller. 
Vilje til tilpasning

– Mange ungdommer som velger å følge reglene i foreldrenes kultur, fordi det er en trygghet og en del av deres identitet. Vi mennesker kan tilpasse oss fort, men vi må først være klare for det. Jeg tror det er en forsvarsmekanisme, sier hun. 
Mette Andersson, professor i sosiologi, er enig i at kultur og det man tar med seg fra opprinnelseslandet forklarer mye. 
– For noen grupper betyr status og ære mye. En del har vært utsatt for ryktespredning – brødre eller kompiser som sier ”nå ser jeg søstra di”. Det gjelder særlig små tette miljøer hvor man er opptatt av kaste, etnisitet og det å verne om ryktet sitt, sier Andersson. 
Strengt på Grønland

Andreas Boon-Grønseth, senterleder på ORKIS,  forklarer at ungdommene som oppsøker dem bor i nærmiljøet, i området sentrum og Oslo indre øst. Mette Andersson mener at det er noe av forklaringen på kjønnsskillet senteret opplever.

– Skillet mellom kjønnene er tydligere og strengere på Grønland og områdene rundt enn andre steder. I en del miljøer er det mennene som bestemmer hvor jentene skal gå. Man har gjerne strengere koder blant enkelte grupper i disse delene av byen, sier Andersson.
Hun mener likevel at jenter med innvandrerbakgrunn som ikke tør eller får lov til å være sammen med gutter ikke nødvendigvis har dårligere forutsetninger for å lykkes. 
– Jentene oppsøker steder hvor de kan føle seg trygge og får muligheten til å utvikle seg. Det er ikke bra at noen jenter føler de ikke kan gå fritt, men jeg tror det er en del av disse jentene som er tøffe og gjør det bra i samfunnet, sier Andersson. 
Tilpasser seg jentene

Senterleder Boon-Grønseth forteller at de er oppmerksomme på skillet mellom kjønnene og har derfor begynt å gjøre senteret mer «jentevennlig». 
– Tidligere var det en X-box med fotballspill og en storskjerm, det var det første du så når du kom inn. Dette er nå tatt vekk. Det har hjulpet litt, sier han. 
Han mener også at dette er noe som kan jobbes videre med, ved å involvere familiene mer enn det gjøres i dag. 
– Jeg håper det endrer seg, men jeg tror det tar tid. Mulige løsninger er å drive med opplæring i skolene, undervisning om likestilling, få foreldrene i tale.  Jeg tror også at når andregenerasjon vokser opp, så vil de oppdra barna sine på en annen måte, sier Andersson.
Fellesskap

På Cafe Condio på Majorstua mener baristaene at sammensetning er bra, både når det gjelder kjønn og kulturbakgrunn, og at de ikke sliter med det samme problemet. Der er de mer opptatt av å lære av at man skal ta bedre vare på hverandre. 
Nava er opprinnelig fra Iran og innrømmer at det har vært vanskelig å bli kjent med nye mennesker i Norge.
 
– Når man møter en nordmann, er det eneste man ser et kaldt blikk og da tør man ikke å ta det første steget og si «hei». Mange har allerede bestemt seg for hva de mener om meg. Mange innvandrere forteller meg at de har opplevd det samme, sier han.
Julie er enig i at noen er sånn, men mener også at det går begge veier. Løsningen er enkel, ifølge henne. 
– Man må gi like mye til hverandre. Man må tørre å rekke ut en hånd for å få en hånd tilbake. Den norske kan invitere inn til kaffe og den andre parten gjør det samme en annen gang, sier Julie, og får et bekreftende nikk fra Nava.