Foto: Claudio Castello
– Et språk som er mitt, som jeg lærte av mine foreldre, og som jeg drømmer på.
– Noe som er en del av meg, som er min identitet. Språket mitt er alt for meg.
Slik viste en filmsnutt på Litteraturhuset folks tanker om det å ha et morsmål. Og det var mange ulike syn som kom frem i løpet av dagen. For morsmål, og i det hele tatt språk, som kulturell størrelse, er noe som engasjerer.
For nasjonalbibilotekar Vigdis Moe Skarstein innebærer det å feire mosmålsdagen at man i Norge setter pris på språklig og kulturelt mangfold.
– Her er det viktig å vise at de ulike språkene som snakkes i Norge er viktige, både som del av et samfunn, og hver for seg individuelt. Språklig mangfold er del av de verdiene og perspektivene som vi forutsetter for Norge anno 2014, mente hun.
Lingvistisk knebling
Bente Ailin Svendsen, professor i norsk som andrespråk og Nordisk språkvitenskap, samt nestleder ved MultiLing Senter for flerspråklighet, gikk mer i dybden på hva morsmål, eller førstespråksbegrepet (som hun valgte å kalle det) innebærer for den enkelte.
– Vi kan ikke unngå å se bort at visse språk har blitt, og blir fortsatt usynliggjort og brakt til taushet.
Samtidig gikk hun også inn på en kompleks problemstilling. At de finnes ofte ulike oppfatninger på hva som er ens eget opprinnelsesspråk, morsmål eller førstespråk.
– Et morsmål blir alltid sett på som det språket man kan best. Samtidig har mange flerkulturelle ungdommer ofte manglende ferdighet, oftest skriftlige, i disse språkene fra sin kulturbakgrunn eller foreldres opprinnelsesland.
“Bestespråket”
Larry Lempert, leder av Internationella bibilioteket i Stockholm, og med en familie hvor man snakket engelsk, jiddisch, svensk og skånsk, snakket mye om “bestespråket”.
– For vi som vokste opp i et langt mer homogent samfunn var det helt naturlig at svensk ble vårt naturlige valg, og det språket vi lærte oss til å beherske best mulig.
Han og søsknene opplevde også “bestespråkets” bakside.
– Vi gikk blant annet rundt og skammet oss over våre foreldres fryktelige dårlige svenskkunnskaper. Erkjennelsen min etter mange år i Sverige er at alle som kommer, uansett grunn, har faktisk rett til et språk.
Når språk blir fremmedgjøring
Under paneldebatten kom mange interessante synspunkter frem. At språk ofte kan være en kilde til fremmedgjøring og diskriminering var noe to av panelistene opplevde i sine egne liv.
For argentinske Veronica Salinas er språk komplekst og følsomt. Født inn i en blandet familie av guarani-indiansk avstamning, falt hun mellom to stoler. I det “hvite og europeiske” Buenos Aires var hun en “svarthudet” og i guarani-områdene i den nord-argentinske jungelen var hun “ikke indiansk nok”.
– Jeg vokste opp med to foreldre som i praksis hadde et hemmelig språk. Verken jeg eller mine søsken fikk lov til å snakke guarani. Foreldrene mine gikk alltid duknakket og med en følelse av skam og utenforskap.
Vekk med språkhierarkiene
Løsningen hennes er å ta et oppgjør med enten-eller-tankegang, samt kulturelle og språklige hierarkier.
– Vi må skape en verden med mindre fordommer, og hvor det er lov å være den man er.
Inga Juuso, har i årevis vært joikartist og skuespiller. Hun opplevde likevel barndom og ungdom under fornorskningspolitikkens Kautokeino som tøffe år.
– For de norske var jeg en “finnunge”, mens for innlandssamene var jeg en “riugollas” (slenguttrykk for norske jenter, jour. anm.). Jeg tenkte ofte på hva som var feil med å være same, og i det hele tatt hva som var feil med å være meg. Var det tonefallet? Var det klærne?
Juusos voksen alder samsvarte med den kulturelle oppblomstringen blant norske samer. Hun lærte historien, språket, joiken, og så seg aldri tilbake.
– Selvbevissthet og stolthet over det samiske var det inspirterte meg, kunne hun fortelle.
Bruksspråk
Forfatter, dikter og samfunnsdebattant Yahya Hassan har skapt store overskrifter i Danmark, med sin kritikk av samfunnet, og enkelte minoritetsmiljøer spesielt. Selv sa at han ikke identifiserte seg med dansk som morsmål.
– For meg er dansk et bruksspråk. Som dikter ser jeg at de ulike språklandskapene er til for å skape ulike opplevelser og inntrykk. Og som dikter velger jeg å ikke gjøre forskjell på det jeg sanser og blir inspirert av.
Han kom også med en pekefinger:
– I vår tilfelle er dansk samlende, men også gjensidig ekskluderende på tvers av kulturelle skillelinjer. Språk kan på sitt verste hindre samhandling.
