Fra nasjonalt narrativ til ideologisk debatt

Norge ble som nasjon mer oppmerksom på høyreekstrem ideologi som følge av 22. juli, hevder Kifo-forsker Tore Witsø Rafoss.
Foto: Privat
– Fra nasjonalt traume har 22. juli gått til å bli en debatt om gjerningsmannens ideologi, sier forsker ved Kifo (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning), Tore Witsø Rafoss.
34Shares

Utpå nyåret skal han gi ut en bok om terrorangrepene 22. juli som har arbeidstittelen “Fellesskapet etter 22. juli”.

Kifo-forskeren har siden 2012 forsket på temaet, og boken blir et sluttresultat av mange års forskning.

– Jeg har skrevet boka med utgangspunkt i et omfattende datamateriale. Blant annet har jeg sett på hvordan mer enn 300 personer har beskrevet sine følelser og tanker rundt terrorangrepet. Jeg håper at dette kan bidra til ny kunnskap og nye perspektiver på det som er den største ugjerningen i Norge i nyere tid.

Et sjokk for Norge

Et av hovedtrekkene i boken er hvordan man gikk fra å ha 22. juli som et nasjonalt traume til å ha mer politisert avstand og mer diskusjon om Breiviks ideologi ti år etter angrepene.

– Tiden etter terroren handlet om sorg og kollektiv mobilisering. 22. juli sto i samlingens tegn. I boken vil jeg vise at store deler av landet sørget og markerte samhold, ikke bare i
rosetogene, men også hjemme, i hyttefelt, på campingplasser og mange andre steder.

Norge var i et nasjonalt traume, og det preget dagliglivet i ukene fremover.

– Konserter og arrangementer ble avlyst eller endret til markeringer for ofrene for terroren. Folk hadde private markeringer, og deltok i de store offentlige markeringene som rosetoget. Partipolitikk ble lagt til side, og angrepene ble fordømt av alle politiske partier.

Intern Ap-diskusjon

Han refererer også i stor grad til Notakers bok om den sterke interne diskusjonen i Ap, overfor de direkte ofrene for Utøya-terroren, AUF.

– Raskt etter angrepene for ti år siden, var det medlemmer av AUF som ville ta et oppgjør med gjerningsmannens ideologi. Men dette ønsket harmonerte ikke med den sterke fortellingen om fellesskap som preget denne tiden. Dette gjorde det vanskelig å skulle diskutere hvordan angrepet ikke bare var et angrep på hele Norge, men også et angrep spesifikt rettet mot AUF. Dermed gikk det lang tid før AUF kunne å komme på banene med en slik diskusjon. Og når de gjorde de, kunne de likevel år senere, risikere å bli anklaget for å «spille offer» eller «spille Utøya-kortet». Dette må oppleves som svært urettferdig. For nettopp å tilrettelegge for det nasjonale samholdet, valgte jo AUF og Arbeiderpartiet bevisst å nedtone at angrepet var rettet mot deres parti i tiden rett etter angrepet.

Oppgjør rundt ideologisk høyreekstremisme

– Hvorfor har dette endret seg?

– Den første tiden etter angrepene, var Norge preget av et unikt samhold. Men raskt slo dette samholdet sprekker. I de ti årene som har gått, har 22. juli gang på gang vært en kilde til strid og uenighet. Under rettsaken mot Breivik, fikk man en intens tilregnelighetsdebatt. Og da 22. juli-komitéens rapport felte en knusende dom, fikk vi en stor debatt om beredskapen som sviktet.

Senere måtte Sylvi Listhaug gå av som minister etter utspill om Ap og terror, sier forskeren.

– Vi har også hatt intense debatter knyttet til gjenreisingen av Utøya, utforming og plassering av det nasjonale minnestedet og gjenoppbygningen av Regjeringskvartalet. Det har vært flere forsøk på å diskutere det politiske innholdet i Breiviks ideologi, men de måtte gå ti år før det ble en stor, offentlig diskusjon om dette og at terroren blant annet var et hatefullt og målrettet angrep på AUF.

– Hvordan er AUFs situasjon. Har de fått rettferd?

– Premisset for spørsmålet er feil, siden AUF etter 22. juli aldri kan oppleve full rettferdighet.
Ingenting kan kompensere for døden og volden. Men det er kanskje mulig å snakke om noen former for rettferdighet. For mange i AUF har det vært dypt urettferdig at de, som var direkte ofre for terroren, ikke har kommet til ordet med sine synspunkter i offentligheten. Og – enda verre – blitt møtt med sjikane når de har ønsket å diskutere hvordan terroren var et politisk angrep rettet mot dem. Hvis det i år er blitt mer rom for å diskutere dette, så er det et steg i riktig retning.

Nasjonalt fokus

– Var det viktig å ha et nasjonalt fokus, og vente til flere år før man kunne ta den ideologiske debatten?

– 22. juli var ekstremt sjokkerende og traumatiserende. Det er vanskelig å se for seg at ikke store deler av landet skulle føle et behov for å slutte rekkene, sørge sammen og markere samhold. Terroren rammet så å si hele landet. Ni av ti nordmenn sier de ble triste og følte at det som hadde skjedd var uvirkelig. Halvparten av nordmenn sier at de gråt etter angrepene. Det hadde vært svært vanskelig for Stoltenberg som statsminister å ikke forsøke å samle hele landet. Slik sett er det ikke rart at det måtte gå noe tid, før man kunne ta den ideologiske debatten. Men hvis det måtte gå ti år, så var det for lenge.

Ytterliggående tankegods består i samfunnet

– Har Norge blitt endret og spesielt samfunnspolitisk?

– Norge har blitt endret sosialt og kulturelt. Det norske selvbildet som et trygt annerledesland i Europas utkant er blitt knust. Vi har erfart på grusomst mulig måte, at politisk terrorisme kan skje også her. Selv om Norge har en historie med høyreekstrem terror, var det før 22. juli islamistisk terror som var den store frykten. Det er vanskelig å være så enøyd nå. Et resultat av 22. juli var blant annet at man opprettet C-REX – Senter for ekstremismeforskning som forsker spesielt på høyreekstremisme.

22. juli førte ikke til at høyreekstreme tanker og handlinger i Norge forsvant, mener forskeren.

– Fortsatt florerer hat mot muslimer, venstresiden og Arbeiderpartiet. Og i 2018, syv år etter at vi hadde lovet «aldri mer 22. juli», ble det begått et nytt høyreekstremt angrep i Norge, da Philip Manshaus drepte sin søster og angrep Al-Noor-moskeen i Bærum.