Masud har det høyeste offentlige vervet i Norge etter Kongen

Norsk-iranske Masud Gharahkhani er landets nest høyeste politiske person etter Kong Harald. Et bevis på at innvandrere kan oppnå sine drømmer i Norge, mener flere.
Foto: Liv Anette Luane/Kongehuset
Når en stortingspresident har flyktningbakgrunn, er dette et bevis på at nyankomne kan knuse "glasstaket"?
323Shares

I dag hadde jeg gleden av å være i audiens på Slottet hos Hans Majestet Kong Harald. Et hyggelig møte med vår folkekjære Konge!

Slik skrev stortingspresident Masud Gharahkhani på sin Facebook-side.

Ifølge Kongehuset har Stortingspresidenten det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen. Stortingspresidenten er en stortingsrepresentant som er valgt til å lede arbeidet i Stortinget. Presidenten og fem nummererte visepresidenter utgjør Stortingets presidentskap, som lager Stortingets arbeidsplan, fastsetter dagsorden, fordeler saker og leder Stortingets møter. 

Samfunnsposisjon som inkluderingsbevis

Kan man si at Norge er mulighetenes land for innvandrere, hvor man kan bli stortingspresident?

Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund, sier seg enig i dette.

Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund, sier seg enig i at Norge er mulighetens land for innvandrere.
Foto : Kari Bye

– Norge er en rettsstat og et liberalt demokrati, der alle borgere er like for loven, og alle borgere har like rettigheter, sier Kohn til Utrop.

Utviklingen i Norge har gått i riktig retning, ved at minoritetsgrupper stadig har blitt inkludert i politiske hovedroller.

Kvinnene fikk stemmerett i 1913. Så kom Lex Mowinckel – grunnlovsendringen i 1919 som tillot ikke-kristne å sitte i regjeringen. I 1985 fikk vi vår første minoritetsnordmann, jødiske Jo Benkow, som stortingspresident. Vi fikk får første åpent homofile finansminister i 2001. I 2012 forsvant kravet om at halve regjeringen skulle tilhøre Den norske kirke og i 2021 fikk vi vår første iransk-norske muslimske stortingspresident.

Større aksept for innvandrere i posisjon

Videre viser han til en undersøkelse i SSB, som viser at bare to prosent av befolkningen som er mot at innvandrere skal ha lik mulighet til arbeid som andre nordmenn, og at tallet har sunket fra 15 prosent i 1993.

Jeg trekker frem disse milepælene for å vise at vårt demokrati er i utvikling, at det går i riktig retning. Selv om enkelte mener at det går for sakte, er ikke det så farlig så lenge det går i riktig retning.

Få innvandrere blant toppledere

Linda Noor, leder i Minotenk, svarer både ja og nei på spørsmålet.

Linda Noor i Minotenk sier det er et stykke igjen før muligheter til lederstillinger er reelle for innvandrere flest.
Foto : Arkiv

– Gharahkhani og Hadia Tajik har helt klart knust glasstak, men vi har et stykke igjen før muligheter til høye verv og lederstillinger er reelle for innvandrere flest. Det er for eksempel forsvinnende få innvandrere representert blant toppledere i både privat og offentlig sektor. Knapt noen med bakgrunn utenfor Europa, sier Noor til Utrop.

Videre viser hun til den pågående norskhetsdebatten.

Her er det interessant at de mest profilerte politikerne vi har med innvandrerbakgrunn, som Hadia Tajik, Masud Gharahkhani og Abid Raja er alle tydelige på å vise at de har masse til felles med majoritetsnorske. Muligens er det mediene som fisker etter dette. Det er forståelig, men det er synd at det er nødvendig. Målet må være at man skal kunne være norsk politiker med flerkulturell bakgrunn og ikke måtte demonstrere noe stereotypisk og nesten karikert «norskhet».