Foto: Claudio Castello
Nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) lanserte tidligere denne uken sin rapport Unge norske muslimer – Refleksjoner om identitet, religion og ytringsfrihet.
Aksel Bjerke, forsker, intervjuansvarlig og rapportforfatter, snakket med ti unge voksne muslimer i alderen 18-31 år. Temaene var blant annet norskhet og tilhørighet, religiøs forståelse, verdier, tabuer og medienes rolle.
Ifølge alle informantene, uttalte Bjerke, opplevde man mediene som generaliserende og lite kunnskapsrike i fremstillingen av islam.
– Fokuset på islam føles sterkere enn på andre grupper, og mediene gir for mye definisjonsmakt til fundametalister og ekstremister, sa han i sin presentasjon før paneldebatten.
Krevende prosjekt
VG-journalist Shazia Sarwar, som ved flere anledninger har dekke kritiske saker om de muslimske miljøene, samt islamisme og radikalisering, kaller dette for et krevende prosjekt.
– Som medier kan vi påvirke, men vi kan ikke endre nyhetsbildet eller virkeligheten. Vi kan samtidig bli flinkere til å blant annet forteller mer om de vanlige muslimene.
LIMs Mahmoud Farahmand mente på sin side at etterrettelighet er helt avgjørende.
– Jeg har forståelse for at mediene kan trå over grensene, og at det er greit at de settes under kritikk for hvordan de dekker enkelte saker på. Ofte ser jeg at det er de samme ytterliggående og polariserende kreftene som får klippekort til spalteplass, noe som igjen er lite gavnende for samfunnsdebatten.
– Trenger ikke å stå skolerett
Et opprop fra flere ulike personligheter i den norske offentligheten, som ble publisert i Aftenposten nylig, og som manet til en mer presis mediedekning og begrepsbruk i islamdebatten, ble også tatt med i paneldiskusjonen
Skal pressen ha en mer apologetisk og selvkritisk holdning og satse mer på de “snille stemmene” fremfor ekstremistene? Og vil ikke dette gå utover legitim kritikk av islamisme og ekstremisme blant muslimer?, spurte Utrop under paneldiskusjonen.
– En måte vi kan bøte dette på er å aktivt fremme nye stemmer. Vi kan være selvkritiske, men vi kan ikke underkommunisere en legitim debatt som finnes i den norske offentligheten. Da er det heller bedre å ta med så mange som mulig i dette ordskiftet, svarte Sarwar.
Farahmand mente på sin side at pressen ikke trenger å stå “for mye skolerett”.
– Skal man ha en åpen debatt så kan ikke pressen opptre apologetisk, eller begynne å overdiskutere begrepsbruk. Journalistikken må kunne kalle ting for det de er og utøve systemkritikk når det skal gjøres, også når det gjelder muslimske miljøer i Norge.
Andre spennende funn i rapporten
– Islam sees på som verdigrunnlag og livsstil, i tillegg til religion.
– Frihet, solidaritet og demokrati er kategorier som passer i de to markelappene “norsk” og “muslim”.
– Tilhørigheten til det norske samfunnet er generelt sterk når det gjelder å tilhøre det samme verdifellesskapet. Men følelsen av å bli anerkjent som norske er betydelig mer varierende.
– Kuffar-begrepet (religiøst frafalne) oppleves som sterkt splittende.
– Norge oppleves paradoksalt nok som nærmere en “islamsk stat” enn mange andre majoritetsmuslimske land, grunnet de få sosiale forskjeller som finnes og velferdsstaten.
