Foto: Stephen Gerard Simmersholm
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) sammenstiller hvert år ny og tilgjengelig kunnskap for å gi et overordnet bilde av hvordan det går med integreringen i Norge. Utgangspunktet for IMDis måling er å se på forskjeller og likheter mellom innvandrerbefolkningen og befolkningen ellers.
Under lanseringen uttalte IMDi-direktør Libe Rieber Mohn:
Grunnen til at man lager rapporten er følgende:
– For å lykkes med integreringen er det viktig at beslutningstakere, fagfolk og allmenheten har tilgang til et solid kunnskapsgrunnlag, slik at politiske prosesser og offentlige debatter blir mest mulig faktabaserte.
Forsiktig optimisme
Tilsvarende IMDi-rapport i fjor viste at covid-19 pandemien rammet innvandrere hardere enn resten av befolkningen, ifølge IMDi.
Årets rapport gir grunn til forsiktig optimisme. Mange trender er tilbake på samme nivå som før helsekrisen. Forskjellene i sysselsetting mellom innvandrere og resten av befolkningen er nå på sitt laveste siden 2015, og inntektsulikhetene har ikke økt. Holdningene til innvandring ser heller ikke ut til å gå i negativ retning.
– De langsiktige konsekvensene av nedstengingen for særlig sårbare grupper i innvandrerbefolkningen, er imidlertid for tidlig å si noe om. Dette vil vi følge nøye med på framover, sier Libe Rieber-Mohn, direktør i IMDi.
Samtidig er andelen barn av innvandrere som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt fortsatt høy, ifølge rapporten
– At så mange barn av innvandrere vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, bekymrer meg, sier IMDis direktør Libe Rieber-Mohn.
Lengre botid gir bedre integrering
Lengre botid gir bedre integreringsresultater på de fleste områdene, ifølge rapporten.
– Årets analyse tyder på at gjennomsnittsforskjellene mellom innvandrere og den øvrige befolkningen enten er stabile eller blir gradvis mindre på de fleste samfunnsområder. Blant annet gjelder dette for fullført videregående opplæring, deltakelse i høyere utdanning, sysselsetting, inntekt og boforhold.
Hva utdanning angår skriver rapporten:
– Studenter med innvandringsbakgrunn har lavere fullføringsgrad i høyere utdanning sammenliknet med resten av befolkningen. 62 prosent av innvandrere som starter på et treårig bachelorprogram fullfører bachelorutdanningen innen fem år, hvor andelen for øvrig befolkning ligger på 71 prosent
Varierende tillitsnivå
Et annet funn viser at innvandrere under ett har lavere tillit til samfunnet enn øvrig befolkning, men også med store variasjoner innad og hvem tilliten handler om.
– Graden av institusjonell tillit blant innvandrere varierer også etter hvilken samfunnsinstitusjon det gjelder. Helsevesenet, skole, politiet og domstolene er de institusjonene som har høyest tillit blant både innvandrere og i den øvrige befolkning, mens tilliten er lavere til NAV, media, politikere og barnevernet.
Ulike faktorer påvirker også tillitsnivået.
– Samtidig er det variasjon mellom ulike innvandrergrupper når det gjelder grad av tillit. For det første er det en sammenheng mellom tillit til folk flest og landbakgrunn. Forskning tyder også på at innvandrere tilpasser seg tillitsnivået i mottakerlandene. Blant annet peker undersøkelser blant innvandrere i Norge på at innvandrere med lengre botid, bedre norskkunnskaper og sterkere tilknytning til arbeid, har noe høyere horisontal tillit enn innvandrere som ikke skårer like høyt på disse spørsmålene
