Føler seg velkomne, men frykter langvarig krig

Ukrainske flyktninger føler seg godt motatt i Norge, men har også ulike individuelle erfaringer, viser undersøkelse.
Foto: Skjermdump/UDI
Hvordan opplever ukrainske flyktninger det å komme til Norge? Nå har den første rapporten kommet ut.
32Shares

Rapporten er den første store undersøkelsen av ukrainske flyktningers egne erfaringer, og gir oss viktig kunnskap i arbeidet med å ta imot og integrere flyktninger.

NIBR og OsloMet har samarbeidet med Utlendingsdirektoratet (UDI) om undersøkelsen.

Forskerne fra NIBR har i løpet av våren og forsommeren innhentet informasjon fra ukrainske flyktninger i Norge. De har også intervjuet personell som har vært i nær kontakt med ukrainske flyktninger etter ankomst.

Oleksandra Deineko ved OsloMet er forsker og blant medforfatterne til rapportene, og har selv også flyktet fra Ukraina grunnet krigen. Ifølge henne ble intervjuene gjort i juni.

– Vi fikk 680 svar. Undersøkelsen var basert på åpen rekrutteringsutvalg av respondenter. Hovedmålgruppen var ukrainere over 18 år som flyktet til Norge grunnet den russisk invasjonen, sier hun til Utrop.

Videre forteller hun om fremgangsmåten:

– Under den kvalitative fasen intervjuet vi 40 ukrainere som ankom Norge i vinteren/våren 2022. I perioden 16. mai til 3. juni gjennomført vi 26 intervjuer, hvorav 23 var individuelle og tre var gruppeintervjuer. 4. juli og 9. august gjennomførte vi to fokusgruppeintervjuer.

Komplekst sammensatt gruppe

Ifølge forskeren undersøker prosjektet erfaringene til en komplekst sammensatt gruppe.

–  For å sikre at vi fikk perspektiver fra en bred gruppe, rekrutterte vi intervjuobjekter som hadde ulik kjønn og alder (fra 22 til 68 år). I tillegg har de ankommet Norge med eller uten barn, har eller har ikke eksisterende nettverk i Norge. Respondentene skulle også ha ulike språk- og digitale ferdigheter, ulike boerfaringer i sin første fase i Norge (enten mottak eller
privat, og enten selvhjulpne eller hjulpet av myndighetene). Respondentene hadde også ulike ankomstdato til Norge og geografisk plassering i Norge.

– Våre intervjuobjekter inkluderte personer fra alle deler av Ukraina, fra både storbyer og mindre tettsteder. Når vi lagde våre intervjuer, var de ukrainske flyktningene geografisk spredt i ulike steder i Norge.

Opplevelsen av første fase

Et av spørsmålene i undersøkelsen var følgende:

Hvordan har ukrainske flyktninger opplevde den første fasen i Norge: registrering, mottak, bosetting og innledende integrering?

– Forskningen vår bygget på en tre-trinns prosess med datainnsamling, hovedsakelig utført i mai og juli: 1) fokusgruppeintervjuer med frontlinjearbeidere og frivillige som hadde vært i nærkontakt med ukrainere etter ankomsten til Norge; 2) individuelle og gruppebaserte intervjuer med ukrainske flyktninger i Norge, og observasjon på Nasjonalt ankomstsenter i Råde, og 3) en undersøkelse av voksne ukrainere som hadde flyktet til Norge. Policyutvikling og UDI og IMDis informasjonsstrategi fra februar til juli ble også analysert i studien.

Flesteparten takknemlige

– Hva tenker dere er de mest oppsiktsvekkende funnene?

– Først og fremst uttrykte ukrainske flyktninger en betydelig takknemlighet overfor norske myndigheter og det norske folk. I intervjuene ga nesten alle eksplisitt takknemlighet for hjelpen de har fått. På en skala fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig) ga respondentene et gjennomsnittskarakter på 4,5 på hvordan de har blitt mottatt i Norge. Synet på hvordan det norske mottakssystemet har fungert er også hovedsakelig positiv – men noe lavere, med et gjennomsnitt på 3,8 av 5.

Studiet viser også at flyktningene ansees som “høyt utdannede og ivrige etter å bli integrert”.

– Ukrainske flyktninger skiller seg fra andre asylsøkergrupper på flere viktige punkter. Flertallet av ukrainerne som ankom Norge var kvinner og barn, ettersom de fleste menn i kampalder (18–60 år) måtte forbli i Ukraina. Ifølge UDI-tall k fra juni var 79 prosent av voksne ukrainske flyktninger som hadde registrert seg i Norge kvinner.

Føler seg inkludert

– Hvordan opplever de ukrainske flyktningene mottakelsen i samfunnet?

– Helhetsinntrykket er at de nyankomne er ganske fornøyd med muligheten til å fritt bestemme hvor og hvordan de kan bo. Under individuelle- og gruppeintervjuer så ukrainerne muligheten til å bo privat som en inkluderende tilnærming. En tilnærming som har hjulpet dem å overvinne noen av utfordringene med å komme til et nytt land.

Forskeren viser til svaret fra et eldre par:

– Vi er så glade for å bo her med datteren vår. Hvis det ikke var for henne, ville vi aldri ha forlatt Ukraina. Hun har gjort alt og tar vare på oss nå.

Halvparten barnemødre

Nesten halvparten av respondentene i undersøkelsen rapporterte å ha barn under 18 år
alder, vanligvis ett eller to barn, ifølge forskeren.

– Så mange som 65 prosent svarte de hadde fullført høyere utdanning; ytterligere 15 prosent hadde begynt, men ikke fullført høyere utdanning, og ti prosent sa de hadde yrkesfaglig utdanning.

Nesten alle respondentene ønsker det delta i introduksjonsprogrammet, lære norsk, og starte sin integrering i det norske samfunnet.

– Nesten 80 prosent håper å bli ansatt eller selvstendig næringsdrivende hvis oppholdet i Norge blir langvarig; fem prosent sier de er studenter, og 10 prosent sier de er pensjonister. Ukrainere viser sterkt ønske og vilje til å bli integrert i det norske samfunnet.

Usikre om retur

Kun 26 prosent svarte «ja» om de ønsket å returnere til Ukraina så snart krigen tok slutt. Over 50 prosent sa de var usikre, og 19 prosent svarte «nei».

– Svarene viste at om folk vil tilbake eller ikke er avhengig av situasjonen i deres hjemregion i Ukraina, samt andre bakgrunnsfaktorer. De fra områder under russisk okkupasjon så ingen muligheter til å vende tilbake. Videre svarte 76 prosent at de ikke ville vurdere å flytte til en annen del av Ukraina enn deres hjemby, hvis bare visse områder av Ukraina var trygge. To tredjedeler sa de foretrekker å fortsette å bo i Norge, fremfor å måtte starte livet på nytt i et nytt sted i Ukraina.

Føler seg hjemme

– Hva er grunnene til at de fleste vil bli igjen?

– Jeg vil understreke at dette  er svært foranderlig og «tidsfestet», fordi mange faktorer vil påvirke. Faktorer kan fungere både som pro og kontra med tanke på ønsket om å bli i Norge. Et av eksemplene er frigjøringen av Kharkiv-regionen i september, som kan motivere folk til å vende tilbake. Folk hører mange slike nyheter «fra fronten» hver dag.

Forskeren soer mange har kommet til Norge fra krigsutsatte områder eller
okkuperte regioner.

– Her snakker vi om byer som Kharkiv, Kherson, Mariupol og Kyiv. Flyktningene kan ha ingen fysisk sted å komme tilbake til. Livet etter krigen vil også være veldig vanskelig på alle måter – mangel på økonomiske muligheter, jobbusikkerhet og manglende evne til å gjenopprette livet de hadde før krigen.

Etterkrigsvansker

Sistnevnte er svært viktig å tenke på, mener forskeren.

– Studier om migrasjon konkluderer ofte at med lengre botid så øker ønsket om å bli i vertslandet. Ofte grunnet tilpasning og integrering, nye sosiale nettverk og frykt for å komme tilbake til etterkrigstidens vanskeligheter. Flyktningkvinner med barn er ivrige etter å ikke forstyrre barnas integrering. Flyktninger kan også være redde for stigmaet som «upatriotiske» og ekskluderingen de kan møte når de returnerer. Effektiviteten til ukrainsk
reintegreringspolitikk vil her spille en viktig rolle.

Informasjonsmangel

– Hva ser de som det vanskeligste med sin integreringsprosess?

Ofte opplevde ukrainerne mangel på informasjon som en av hovedutfordringene. Mer enn 70 prosent svarte at det var vanskelig å finne riktig informasjon – spesielt når det gjadt å finne frem relevant informasjon på nett, og statlige aktører. Informasjon ble oppfattet som uklart eller utilstrekkelig.

Grunnet uklarhet og uoversiktlighet har Facebook-grupper ofte vært en informasjonskilde.

– Omtrent to tredjedeler rapporterer å ha sjekket nettsidene til norske offentlige aktører. Facebook-grupper er den nest mest brukte kilden, tett fulgt av direkte kommunikasjon med andre ukrainere i Norge og nettverkene deres. At sosiale medier og nettverk har «konkurrert» med det offisielle Norge som informasjonskilder har enkelte ganger resultert i rask spredning av villedende informasjon. Helhetsinntrykket er imidlertid at informasjonen er blitt bedre med tiden, ikke minst når det gjelder mer bruk av ukrainsk og russisk på offentlige nettsider.

Ulike bosetningsprosesser

– Hvorfor har det vært så store ulike og individuelle prosesser når det gjelder bosetning?

– Under en normal asylprosess med individuell vurdering av hver søknad, vil de ulike trinnene med registrering, søknad og oppgjør ta vanligvis flere måneder. Med kollektiv beskyttelse fremskyndes søknadsprosessen, og de fleste søkere får svar innen et par uker.

Ukrainere har også visumfri tilgang til Schengen-området i 90 dager.

– Folk trenger heller ikke å registrere seg umiddelbart ved ankomst Norge, i motsetning til hva som er tilfelle for de fleste andre asylsøkere. En stor del av ukrainerne ble værende med sine familier eller bekjente, eller fikk hjelp av sitt nettverk til å finne bolig utenfor mottakssystemet. Samtlige disse faktorene utfordret de tradisjonelle prosedyrene i den normale asyl- og bosetningsprosessen.

IMDi-hjelp og «selvbosetning»

Spørsmål om bosetning har vært en bekymring for mange ukrainere, sier hun.

– For de som hadde bodd på mottak og og skulle få IMDi-hjelp på bosetning, har hovedbekymringen vært usikkerhet om hvor i Norge de ville ende opp, og frustrasjonen over ikke å kunne påvirke beslutningen i større grad. Da vi gjennomførte intervjuene i mai og juni var det også mange intervjuobjekter som var bekymret når de ville bli bosatt.

Frustrasjonen oppsto ofte når de sammenlignet hvordan andre ukrainere ble bosatt, både i andre land og i Norge.

– Folk som bodde i et mottak over lengre tid, spesielt foreldre, var bekymret for å flytte til en annet sted etter å ha blitt integrert i lokalsamfunnet der mottaket deres lå. For de som bodde privat, var det også mangel på informasjon om deres rettigheter. Mange fikk imidlertid hjelp av sin familie og nettverk, og kommunene var ofte fleksible med å finne løsninger.

– Vil dere lage en ny undersøkelse om ett eller to år?

– Vi ser etter muligheter for å fortsette denne studien. Kanskje vi klarer å opprettholde  kommunikasjonen med folk vi allerede har intervjuet for å forstå dynamikken i livserfaringene deres.