Rapporteringen kostet ham friheten. Nå er han Oslos fribyforfatter

Fribyforfatter Reza Sharifibukani (midterst), her fotografert sammen med kone, støttespillere og Oslo-ordfører Marianne Borgen.
Foto: Claudio Castello
Nylig ble Reza Sharifibukani, menneskerettighetsaktivist og journalist, invitert som Oslos niende Friby-kunstner.
32Shares

Sharifibukani ankom Norge våren 2022, sammen med sin kone, etter å ha fått friby-asyl. Han har jevnlig rapportert til internasjonale medier om henrettelser og brudd på menneskerettighetene i Iran.

Grunnet arbeidet sitt har han sittet fengslet i Iran i fire år. Nå skriver han på en sakprosabok basert på hans opplevelser under det iranske regimet.

Under seremonien på Oslo Rådhus, hvor han ble mottatt som Oslos fribyforfatter 2022-2024, ble han hyllet av ordfører Marianne Borgen.

– I tillegg til at vi politikere, myndigheter og sivilsamfunnet må reagere på dette og vise vår solidaritet og forsvar av menneskerettighetene, er det viktig at vi også som by, åpner opp for fribyforfattere som Reza som har gjort og fortsatt gjør en stor jobb for å kjempe for rettferdighet og frihet. Takk, Reza for din modige kamp som vil fortsette, men nå fra Oslo og vi vil støtte deg og alle de som kjemper for Iran, sa hun i sin tale.

Fengslet for menneskerettighetsarbeid

Sharifibukani sier til Utrop at han var glad for mottakelsen.

Fribyforfatter Reza Sharifibukan (t.v) har fått opphold i Norge etter flere års rapportering av menneskerettighetsbrudd i Iran (Foto: Claudio Castello).
Foto : Claudio Castello

For meg er det viktig å komme til sted hvor familien min og jeg er trygge.

For 12 år siden begynte Sharifibukani å dokumentere menneskerettighetsbrudd i de kurdiske provinsene, og så i hele landet. Han har flere fengselsopphold bak seg, hvor han er blitt utsatt for fysiske og psykiske overtramp.

Etter hvert fortsatt jeg med mitt arbeid i Teheran. Jeg hadde tett samarbeid med andre aktivister og menneskerettighetsorganisasjoner. I 2012 ble jeg arrestert for første gang.

Kurdere sterkt utsatt

Ifølge han har det sittende islamiststyret i Teheran ingen respekt for vanlige folks rettigheter.

For dem sees rettighetskamp som en undergraving av sitt eget politiske prosjekt.

Spesielt som etnisk kurder har Sharifibukani utsatt for svært hardhendt behandling.

Iranske myndigheter ser på alle kurdiske aktivister som potensielle separatister, og beskylder folk for å jobbe i samråd med kurdiske politiske bevegelser.

Føler dere en form for dobbel diskriminering, som politiske dissidenter, som også er minoritetsgruppe i landet?

Helt klart. Når jeg ankom domstolen i Teheran, tiltalt for “forbrytelser mot staten”, så tok rettssaken fem minutter, uten advokat. For meg holdt det å være kurder og aktiv mot regimet.

  Folk heier hverandre frem i en ny felles kamp

Samtidig er ikke alt mørkt, mener Sharifibukani. Som følge av protestene i etterkant av Amini-drapet, som har preget Iran siden i fjor høst, har det oppstått en ny form for solidaritet, på tvers av etniske skillelinjer.

Folk heier hverandre frem i en ny felles kamp. Kurdere, aserbajdsjanere, arabere og balutsjere har lenge, også før revolusjonen i 1979, hatt en status som andreklasses borgere. Ulike minoriteters religion, språk og kulturelle interesser har ikke blitt ivaretatt. Kurdere har vært ekstra hardt undertrykket og forfulgt, siden kurdere er den minoritetsgruppen som har mest organisert i skjul.

Samarbeider med eksilmiljøer

Fra sin nye tilværelse i sikkerhet akter Sharifibukani å jobbe for menneskerettigheter i Iran. Han vil blant annet samarbeide med nettverket Iran Human Rights, som i flere år har fra Norge rapportert om menneskerettighetsbruddene i landet.

Jeg skal fortsette å ha en undersøkende rolle og rapportere om det som skjer.  I eksil, og med full ytringsfrihet, vil det være lettere.

Hvordan ser du for deg at protestene vil fortsette?

Regimet vil fortsette med den samme politikk som de har gjort i de siste 44 årene. Ingen form av kritikk vil bli akseptert. Ifølge våre rapporter fra protestene har opptil flere hundretalls blitt arrestert, hvorav flere drept av sikkerhetsstyrkene. Flere er kvinner og mindreårige.

Ingen vei tilbake

Han ser for seg at protestene vil fortsette, og at det er ingen vei tilbake.

Folk vil ikke ha regimet, til tross for at veien til frihet for Iran vil bli hard og lang.

Vil vi se et politisk skifte de kommede årene?

Jeg kan ikke si når, eller hvordan dette vil utvikle seg videre. For de fleste iranere er uansett følelsen av at ting ikke kan fortsette slik de er. Vi kan ikke fortsette å ha et land hvor de som styrer bruker vilkårlige rettergang og henrettelser for å skremme landets innbyggere.

Nødt til å ha en overgang

En av de største utfordringene er at Iran har lite demokratiske tradisjoner, sier forfatteren. Skulle det nåværende regimet falle, er det fare for at andre autoritære krefter kan utnytte situasjonen.

Skal Iran virkelig bli et fritt land, med rettigheter og lovlikhet, så er man nødt til å ha en “overgang”, hvor alle demokratiske krefter jobber sammen. Hvor alle etniske grupper finner sammen, og kan sameksistere.