Kulturkamp på norsk – over og ut for privatlivet

Skjult filming og fotografering som del av en ideologisk kulturkamp bidrar til å gjøre tilliten i det offentlige ordskiftet tynnere, mener kommentarforfatteren.
Foto:Unsplash/Dane Kelly
Teaterstykket "Ways of Seeing" brukte bilder av husfasader for å vise frem "norske rasister i maktposisjoner". Grepet minner om fotokampanjen som HRS gjorde i fjor for å vise "kulturendringen" av Norge. 
0Shares

Den nylig oppsatte forestillingen Ways of Seeing på Black Box teater har skapt bruduljer. Forestillingen er politisk teater, og tar opp temaer som overvåking, maktforhold og høyrepopulisme.

I stykket ser vi at skuespillerne kartlegger nettverkene som vil gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. I oppsetningen vises opptak av hjemmene til blant andre justisminister Tor Mikkel Wara, og Frp-politikerne Christian Tybring-Gjedde og kona Ingvil Smines Tybring-Gjedde.

Aftenpostens anmelder mener stykket er problematisk på grunn av opptakene. Ingvil Smines Tybring-Gjedde har i et intervju med Human Rights Service omtalt stykket som farlig. Scenekunstner Sara Baban har på sin side fortalt Dagbladet at hun har fått volds- og drapstrusler fra anonyme Facebook-konti for å ha fremført stykket. 

Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, det være seg teaterstykker eller fotokampanjer.

Når det gjelder justisministeren har man gått fra debatt til aksjon. Husveggen hans ble tagget med feilskrivningen “rasisit”. Episoden kobles til teaterstykket. Skuespiller og musiker Sverre Knudsen avviser koblingen på kommentarplass i VG.

Fotokampanje som teaterstykke
Virkemiddelet brukt i “Ways of Seeing” er kjent fra før. I fjor skulle Human Rights Service “kartlegge og dokumentere den kulturelle revolusjonen” ved å ta bilder av det de så som en islamisering av det offentlige rom. 

Felles for de to overnevnte aksjonene er at privatlivets fred har blitt overtrådt. Både husveggen til en justisminister og de avbildede hijab-kledde kvinnene, som kanskje ikke bruker sosiale medier, har fått privatlivet krenket i det offentlige rom, mest sannsynligvis mot sin vilje. Det samme gjelder for justisministeren.

En ny normal?
Kunst skal være maktkritisk og berøre samfunnet, noe som enkelte kan bli krenket av. Frp har som eneste parti gått høyt ut mot Black Box-teatret, og ment at oppsetningen er såpass graverende at det kvalifiserer til trekk i statsstøtten.

Men denne tenkemåten er feil. Både Black Box og HRS er legitime aktører i offentligheten, uansett om vi liker dem eller ei.

Samtidig påligger det et ansvar i den maktkritiske rollen. Både justisministeren og de hijab-kledde kvinnene har krav på privatliv. Et krav som er i ferd med å bli ofret på debattalteret.

Her ligger fellen. Vi begynner å komme oss på nivå med USA, hvor kulturkampen og aktivismen har fått frie tøyler. Her i Norge kan vi ikke skli helt ut, slik man har gjort det på andre siden av Atlanterhavet. Huset til Wara ble tagget ned. Scenekunstneren i Black Box har måttet anmelde grove trusler. Hijab-kledde kvinner blir verbalt og fysisk konfrontert. 

Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, det være seg teaterstykker eller fotokampanjer. Men vi er nødt til å se kritisk på følgene av en stadig mer opphetet offentlig debatt.

Tilliten vi har til hverandre er tynnslitt nok fra før.