Foto: Utrop
Over den tomme stolen hang et stort portrett av Mohammedi, med håret flommende nedover skuldrene. Uten hijab, som hun kjemper innbitt mot.
Da datteren Kiana inntok talerstolen for å lese første halvdel av morens Nobel-foredrag, som er skrevet bak murene, begynte hun med noen ord på farsi.
– Kvinne, liv, frihet. Jeg skulle ønske min mor var her, så hun kunne ta imot prisen selv. Jeg og Ali, vil i hennes sted lese talen hennes, før hun fortsatte på fransk.
– De unge i Iran har et enormt mot
Asieh Amini gråt mye da hun som femåring ble tvunget av staten til å gå med hijab. Og som journalist begynte hun aktivismen for kvinners rettigheter i Iran. Hun traff da fredsprisvinneren Narges Mohammadi.
– Moralpolitiet er enda sterkere enn før. Men den bevegelsen vi så i fjor etter drapet på Masha Amini, gjør at håpet er stort, sier Asieh Amini til Utrop.
Amini er journalist, poet, menneskerettighetsforkjemper og kvinneaktivist. Hun bor nå i Trondheim og er styremedlem av Norsk PEN og fribyforfatter i ICORN. En fribyforfatter er en journalist eller kunstner som har måttet flykte fra sitt hjemland på grunn av trusler for sine ytringer.
Hun ble kjent med fredsprisvinner Narges Mohammadi da hun var aktivist i Iran.
Mohammadi får prisen for sin kamp mot undertrykking av kvinner i Iran og for å kjempe for menneskerettigheter og frihet.
Fredsprisen deles ut i Oslo 10. desember. Det arrangeres også et fakkeltog fra Jernbanetorget til Grand Hotel for å ære fredsprisvinneren.
Til sammen har myndighetene arrestert Mohammadi 13 ganger, domfelt henne fem ganger, og dømt henne til i alt 31 år i fengsel og 154 piskeslag. Hun er nå fengslet, og kan ikke ta imot prisen personlig. Den blir tatt imot av hennes to tvillinger på 17 år, som bor i eksil i Frankrike sammen med Mohammadis mann.
Prisen går til alle de modige i Iran
– Hvordan kjenner du Mohammadi?
– Jeg kjenner Narges gjennom kampen mot dødsstraff og straff av ungdommer, og vi ble gradvis venner.
– Hvordan er hun?
– Narges er et symbol for en folkebevegelse for demokratiet, for likestilling og for frihet. Og hun har betalt en veldig høy pris. Men det er ikke bare en person som får denne prisen, det er mange som står sammen med hverandre og kjemper mot regimet. Og de er modige, sier Amini,
– Mot virker som et fattig ord for å beskrive mennesker som dette. Hvordan klarer noen å være så modige?
– Noen ganger er jeg veldig overrasket over hvor modige folk kan være. Og særlig den unge generasjonen, de er som helter i et eventyr. Da jeg var aktivist i Iran, følte jeg meg mange ganger alene. Jeg er veldig stolt av alle disse, sier hun
– Hvordan var det å vokse opp i Iran gjennom de politiske omveltningene som har skjedd i livet ditt?
– Det var etter den islamske revolusjonen i 1979 at kvinner gradvis mistet rettigheter. Jeg var bare fem år da dette skjedde, og husker ikke så mye av hvordan det var før. Men jeg husker at jeg gråt mye da jeg begynte på skolen, fordi myndighetene tvang meg til å gå med hijab, sier Amini.
Revolusjonen førte til at det tidligere sekulære monarkiet ble erstattet med et islamistisk teokrati ledet av Ayatollah Khomeini.
Amini sier det eneste som da ble lovlig, var strukturen i den islamske loven; sharia-loven.
I sharia-loven kan ikke kvinner skille seg og mange jenter, helt ned mot 15 år, blir tvunget til ekteskap.
– Vi kunne nå bli straffet for ting som ikke var kriminelle. Og regimet bestemte seg for å straffe særlig kvinner. I sharia-loven kan ikke kvinner skille seg og mange jenter, helt ned mot 15 år, blir tvunget til ekteskap. Vi kan bli straffet for seksualitet og kropp, for våre valg eller kjærlighet. Menn kan derimot ha fire koner, sier Amini.
Som mange andre iranske familier på den tiden, var Aminis slekt også involvert i politikk. Men foreldrene holdt henne og de tre søstrene skjermet langt fra store byer og konflikter.
– Vi hadde ikke så mange muligheter til å høre på politiske nyheter og det som skjedde i samfunnet. Men jeg hørte om kusiner som ble henrettet på grunn av politiske ideer, sier Amini.
Ble aktivist og ikke journalist
Da hun var 18 år, dro hun til hovedstaden, Teheran, for å studere journalistikk.
– Som journalist ble jeg stadig mer kjent med situasjonen i landet og omfanget av sharia-loven. For eksempel ble en veldig ung jente henrettet i fengselet da hun var 16 år gammel, på grunn av seksualitet. Og da jeg fulgte opp saken, skjønte jeg at dette kan skje mange andre også.
Hun fikk imidlertid ikke publisere artikkelen fordi hun kritiserte regimet.
– Men de kunne ikke stoppe meg, fordi jeg ble endret gjennom å skrive om kvinner og ungdommer som satt i fengsel, og som ble dømt til dødsstraff. Dette gjorde meg til aktivist, og ikke journalist.
– Det er jo helt ufattelig å lese historier om der kvinner blir hardt straffet for å ha blitt voldtatt og utsatt for incest.
– Ja, og alle historiene som kommer ut i offentligheten, er også bare en liten del av det som skjer, sier Amini.
– Moralpolitiet er sterkere
Iran ble enda mer autoritært etter valget av Mahmoud Ahmadinejad i 2005. I begynnelsen av sitt presidentskap, trappet han opp håndhevingen av kysk påkledning og oppførsel med institusjonen Gasht-e Ershad; også kalt moralpolitiet. Som var spesialisert enhet som skulle håndheve sharia-loven.
– Når begynte det å bli utrygt for deg i Iran?
– Jeg var aktivist, så situasjonen var ikke trygg for meg. Men jeg var stolt av det vi gjorde. Og jeg er poet, og det å skrive på persisk var en viktig del av mitt liv.
Men etter to og et halvt år med samarbeid med andre aktivister og å skrive om mennesker som ble dømt til dødsstraff, ble hun veldig syk. Og klarte ikke fokusere på jobben.
– Det var en mørk tid for mange aktivister og journalister. Den konservative regjeringen styrte alt, sier hun.
Amini mistet til slutt jobben, men jobbet for et tidsskrift i utlandet, og skrev også under pseudonym.
– Det var store protester i gatene på grunn av mulig valgfusk, og selv ble jeg skadet en gang. Men mange ble drept, arrestert og torturert. Og mange forlot Iran på den tiden. Da tenkte jeg at det var umulig for meg å være i Iran og jobbe.
Amini flyktet til Norge i 2009 og bor nå i Trondheim med sin mann og datter.
– Hvordan er det å være kvinne i Iran nå?
– Det er fortsatt undertrykkelse på grunn av sharia-loven av det islamske tyranniet og regimet.
Moralpolitiet har imidlertid endret navn, men er likevel sterkere, ifølge Amini
– Regimet har bestemt seg for en strengere lov mot hijab i løpet av de siste månedene.
Og de er alle steder, på offentlige steder, på jernbanen og på gata. Mange organisasjoner får også ansvaret for å kontrollere kroppen til kvinner. De må rapportere, sier Amini.
– Jeg leste også akkurat at myndighetene filtrerer mange fra universiteter. Hvis du er student, lærer eller professor og har protestert mot regimet, må du signere på at du skal samarbeide med staten. Ellers må du bort. Regimet misbruker i tillegg makten sin til å lage avstand mellom ulike politiske grupper og mellom folket.
Amini sier også at Iran har veldig mye korrupsjon.
– Det er ikke bare undertrykkelse, men folket blir fattigere og fattigere, og staten blir rikere.
Fredsprisen betyr håp
Men Amini sier at situasjonen i Iran har to sider, og at det er håp
– Den bevegelsen verden så etter drapet på Masha Amini, er basert på kampen mellom kvinner og regimet. Staten vil kontrollere alle kvinner, men det kan de jo ikke. Fordi det er veldig mange modige kvinner i Iran. De bestemmer over kroppen sin og livet sitt. De er høyt utdannet, de jobber og er sterke. Og dette er utfordringen for regimet; det slagordet “kvinnelig frihet” er basert på, sier hun.
– Hva trenger Iran fra verdenssamfunnet?
– Jeg mener at det er dobbeltmoralsk når myndighetene i vestlige land støtter regimet i Iran med å fortsette forholdet økonomisk og politisk. Det er ikke respekt for demokratiet, for likestilling og for rettferdighet. De må høre på folket og respektere hva folket i Iran vil, og ikke hva regimet vil. Regimet vil bare ha makt økonomisk og politisk.
– Betyr fredsprisen mye?
– Det er en plattform som betyr at vi kan samarbeide nasjonal og internasjonalt, og ha håp for fremtiden. Jeg er veldig glad for at fredsprisen er nå en god grunn til å fokusere på Irans sak og det som har skjedd de siste 45 årene.
– For dessverre kan vi se at i fjor etter drapet på Masha og bevegelsen og opprøret i Iran, ble saken veldig fort glemt, sier Amini.
Amini har også mottatt flere priser, blant annet fra PEN International, og har også sittet i Norsk PENs styre i syv år. UNESCO kåret i 2005 Asieh Amini til den mest fremstående yngre poeten i Iran. Amini er grunnlegger av “Stopp steining for alltid” kampanjen. Hun har også holdt internasjonele foredrag, blant annet i FNs kvinnekommisjon om steining og dødsstraff i Iran.
