- – EU snakker om antirasisme, men ignorerer egen migrasjonspolitikk - 14.04.2026
- Økende prispress går utover innvandrere - 14.04.2026
- Her sendes mest penger fra innvandrere i Norge - 14.04.2026
Europakommisjonen la frem sin nye antirasismestrategi for perioden 2026–2030 i januar, og budskapet var tydelig: Kampen mot rasisme skal styrkes og forankres bredere i hele samfunnet.
Bakgrunnen er alvorlig. Nye undersøkelser viser at et stort flertall av europeere fortsatt oppfatter rasediskriminering som et utbredt problem. Strategien bygger derfor videre på handlingsplanen fra 2020-2025, men med mål om bedre gjennomføring og mer konkrete resultater.
Samtidig reiser lanseringen et ubehagelig spørsmål: Hvorfor har ikke tidligere tiltak vært tilstrekkelige?
Strategien beskriver problemet godt, men mange mener den ikke går langt nok i å løse det
Ambisjonen: Fra lovverk til virkelighet
EU legger særlig vekt på tre hovedområder i den nye strategien.
For det første skal eksisterende antidiskrimineringslovgivning håndheves bedre. Det innebærer blant annet en ny gjennomgang av rasediskrimineringsdirektivet, og økt fokus på nye former for diskriminering – særlig knyttet til algoritmer og kunstig intelligens.
For det andre skal barrierer i hverdagslivet brytes ned. Tiltakene retter seg mot utdanning, arbeidsliv, helse og bolig – områder der diskriminering ofte får konkrete konsekvenser for enkeltmennesker.
For det tredje vil EU styrke samarbeidet mellom myndigheter, sivilsamfunn og forskningsmiljøer, blant annet gjennom økt støtte til organisasjoner som jobber mot rasisme.
– Målet er å fremme inkludering på alle nivåer i samfunnet, heter det i strategien.
Kritikken: For lite, for sent
Til tross for ambisjonene har mottakelsen vært kjølig fra flere hold.
Flere menneskerettighetsorganisasjoner mener strategien mangler både kraft og retning. European Network Against Racism (ENAR) er blant dem som er tydeligst i sin kritikk:
– Handlingsplanen klarer ikke å ta inn over seg omfanget, alvoret og den strukturelle karakteren av rasisme i Europa.
Også Amnesty International peker på det de mener er et gap mellom retorikk og realitet.
– I stedet for å levere en ambisiøs strategi, har EU landet på en forsiktig politikk som ikke svarer på utfordringene vi står overfor, sier Amnestys europadirektør Eve Geddie.
Strukturelle faktorer
Kritikken peker på et mer grunnleggende dilemma i europeisk antirasismepolitikk: Er det nok å forbedre systemet, eller kreves det dypere strukturelle endringer?
Dette svarer Maria Wasvik faglig leder i Antirasistisk Senter til Utrop:
– EUs handlingsplan mot rasisme fremstår ved første øyekast som et viktig politisk signal, men unnlater helt å adressere hvordan europeisk migrasjonspolitikk bidrar til å både skape og opprettholde rasisme. Hvem som får krysse grenser, oppholde seg i Europa og få tilgang til rettigheter, er ikke nøytrale beslutninger – de rammer ofte rasialiserte grupper hardest, sier hun.
At strategien ikke nevner migrasjon, grensekontroll, internering eller returpolitikk, er derfor et alvorlig blindpunkt, mener hun,
– Vi har en situasjon der EU nylig har vedtatt massive innstramminger på feltet. Dette står i kontrast til tydelige anbefalinger fra FN om å bekjempe rasisme og fremmedfrykt rettet mot migranter, sier hun videre.
Fokus på migrasjon
Skal planen ha reell effekt, må man se på de overnevnte punkter.
– Antirasistisk Senter mener, i likhet med nevnte ENAR og andre av våre europeiske samarbeidspartnere, at EU ikke kan ta rasisme på alvor uten samtidig å se kritisk på egen migrasjonspolitikk og konsekvensene av denne.
Selv om EU de siste årene har integrert antirasisme i flere politikkområder, viser utviklingen at diskriminering fortsatt er en del av hverdagen for mange minoriteter. Det gjelder ikke bare i ekstreme tilfeller, men også i møte med arbeidslivet, boligmarkedet og offentlige tjenester. Når nesten to av tre europeere mener rasisme er et utbredt problem, tyder det på at utfordringen stikker dypere enn enkeltlover og tiltak.
Som EØS-land vil Norge i stor grad bli påvirket av EUs prioriteringer på dette feltet.
Norske myndigheter har allerede egne handlingsplaner mot rasisme og diskriminering, og samarbeider tett med EU om likestillingspolitikk. Samtidig viser også norske undersøkelser at diskriminering fortsatt er en realitet for mange. Den europeiske strategien kan dermed fungere som både et rammeverk og et speil: Den peker på hvilke tiltak som settes inn – men også på hvor langt det er igjen.
