Foto: Ola Gjethammer
Regjeringens strategi for hverdagsintegrering skulle styrke sivilsamfunnets rolle i integreringsarbeidet. Nå viser en ny evaluering at strategien var lite kjent blant både frivillige organisasjoner og kommuner, og at tiltakene samlet sett hadde begrenset betydning. Samtidig peker rapporten på ett tydelig unntak: Økte tilskudd til frivilligheten ser ut til å ha virket.
Da strategien ble lansert i 2021, var ambisjonen høy. For første gang laget en regjering en egen strategi for å styrke sivilsamfunnets innsats på integreringsfeltet. Målet var å få flere med innvandrerbakgrunn til å delta i sivilsamfunnet, løfte frivillighetens innsats for integrering og utvikle bedre samarbeid og rammebetingelser mellom offentlige og frivillige aktører. Strategien besto av 26 tiltak.
Men evalueringen fra Proba samfunnsanalyse og ideas2evidence tegner et langt mer nøkternt bilde. De fleste tiltakene ble gjennomført, men ikke alltid slik de var tenkt. Rapporten konkluderer også med at tiltakene samlet sett hadde begrenset betydning for å nå målene i strategien.
Stian Slotterøy Johnsen, generalsekretær i Frivillighet Norge, er positiv til evalueringen.
– Vi ser at økte tilskudd til frivillige organisasjoner var et viktig tiltak for gjennomføringen av strategien. Gode rammer for frivillig innsats er viktig når frivillige organisasjoner inviteres til et samarbeid om politiske mål fra myndighetene, sier han til Utrop.
Svakt gjennomslag i frivilligheten
Det mest oppsiktsvekkende funnet er hvor lite kjent strategien var blant dem som skulle bruke den.
I spørreundersøkelsen oppga om lag 20 prosent, tilsvarende 1029 organisasjoner, at de kjente til strategien. Samtidig svarte rundt 59 prosent av de 5103 organisasjonene som deltok, at de ikke hadde hørt om noen av tiltakene i strategien.
Evalueringen advarer samtidig mot å lese tallene for optimistisk. Svarandelen var 14 prosent, og rapportforfatterne understreker at anslagene for kjennskap og bruk derfor må tolkes som maksanslag. Det betyr at den reelle kjennskapen i frivillig sektor kan ha vært enda lavere.
Blant organisasjoner der halvparten eller flere av de frivillige har innvandrerbakgrunn, var kjennskapen noe høyere. Der oppga om lag 32 prosent at de kjente til strategien, mot 20 prosent i utvalget som helhet. Likevel viser også dette at strategien hadde begrenset rekkevidde.
Bare én av fem frivillige organisasjoner i undersøkelsen kjente strategien.
Kommunene kjente tiltakene bedre enn strategien
Det samme mønsteret går igjen i kommuneintervjuene. Flere kommuner fortalte at de enten ikke kjente strategien i det hele tatt, eller at de først leste den i forbindelse med evalueringen. Samtidig hadde mange kjennskap til enkelttiltak, særlig tilskuddsordningene.
Kommunene beskriver også at samarbeidet med frivilligheten er blitt mer profesjonalisert og mer koordinert de siste årene. Men rapporten peker på at denne utviklingen i liten grad kan tilskrives strategien. Den ser heller ut til å ha vokst fram gjennom lokale behov, kommunale initiativ og erfaringer fra blant annet pandemien og flyktningankomstene etter krigen i Ukraina.
En kommuneansatt sier det rett ut i evalueringen:
– Jeg har aldri sett den før. Det var overraskende, for vi kjenner veldig godt til IMDi og materialet på nettsidene der, bruker de aktivt i integreringsarbeidet vårt og har vært på alle konferansene som de har arrangert. Og jeg har aldri sett det dokumentet, jeg åpnet det i dag.
Ett tiltak skilte seg klart ut
Samtidig er ikke rapporten bare kritisk. Tvert imot peker evalueringen tydelig på ett tiltak som fungerte bedre enn resten: økte tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner.
Ifølge rapporten er dette det mest betydningsfulle tiltaket i hele strategien. Det har løftet og støttet frivillige organisasjoners innsats på integreringsfeltet og ført til mer og bedre samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommuner.
Også i spørreundersøkelsen er det de økonomiske tiltakene som skiller seg ut. Klart flest organisasjoner oppga at de både kjente til og hadde brukt kommunens tilskuddsordning til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner. Her svarte 8,4 prosent, tilsvarende 431 organisasjoner, at de både hadde hørt om og brukt ordningen. 4,2 prosent, eller 213 organisasjoner, oppga det samme om IMDis tilskuddsordning.
Kommunene trekker fram de samme ordningene som viktige. De beskriver tilskuddene som et virkemiddel som både skaper aktivitet og styrker bevisstheten om frivillighetens rolle i integreringsarbeidet. Flere forteller samtidig at det tok tid å bygge opp ordningene, og at noen kommuner først fikk for få søknader, men senere måtte avslå søkere da interessen økte.
Det som ser ut til å ha virket best, var ikke strategidokumentet i seg selv, men tilskuddene som faktisk nådde frivilligheten.
Frivilligheten får ikke skylden
Det er et viktig skille i rapporten: Det er ikke frivilligheten som beskrives som svak. Tvert imot framstår sivilsamfunnet som en sentral aktør gjennom hele evalueringen. Kritikken retter seg først og fremst mot strategiens gjennomslag og forankring.
Rapporten slår fast at hverdagsintegreringen står sterkere i dag enn før strategiperioden. Det er større bevissthet om samarbeid, høyere forventninger til frivillighetens rolle og mer profesjonalisering av samarbeidet mellom offentlige og frivillige aktører. Men denne utviklingen tilskrives i liten grad strategien. Rapporten peker heller på pandemien og flyktningsituasjonen som viktige drivere.
Det betyr at frivilligheten kan ha blitt viktigere i integreringsarbeidet, uten at staten nødvendigvis lyktes med å gjøre strategien til det verktøyet den var ment å være.
Brede ambisjoner er ikke nok
Evalueringen inneholder også en tydelig lærdom for myndighetene: Det holder ikke å lage en stor strategi dersom den er lite kjent blant dem som faktisk skal bruke den.
Det holder ikke å lage en stor strategi dersom den er lite kjent blant dem som faktisk skal bruke den
Rapporten anbefaler derfor å videreføre tilskuddene til frivillige organisasjoner, videreføre ungdomspanelet og regionale konferanser, og bygge flere kanaler ut mot en bredere del av sivilsamfunnet.
I dag er kontakten i for stor grad knyttet til organisasjoner som allerede er inne i tilskuddsordningene, mener evalueringen.
For staten er budskapet derfor ganske klart. Strategien traff svakt som dokument, men bedre som finansiering. Skal sivilsamfunnets rolle styrkes i integreringsarbeidet, tyder denne evalueringen på at det trengs mindre tro på formuleringer alene – og mer vekt på tiltak som faktisk merkes lokalt.
