Foto: Illustrasjonsfoto
Ifølge en ny studie er svaret mer sammensatt enn mangel på språk eller kunnskap. Det handler også om følelser – hvem som får uttrykke dem, hvem som må kontrollere dem, og hvilke følelser som får størst plass i samtalen.
Studien, som er publisert i det anerkjente tidsskriftet The British Journal of Sociology, bygger på dybdeintervjuer med 36 antirasistiske aktivister med minoritetsbakgrunn og seks måneders feltarbeid i Norge. Forsker Kine Marie Michelet ved OsloMet mener funnene utfordrer etablerte forklaringer på hvorfor dialog om rasisme ofte låser seg.
Følelser fremfor språk
Internasjonal forskning har lenge vist hvordan det som omtales som «fargeblind rasisme» kommer til uttrykk gjennom et språk som toner ned eller avviser strukturell rasisme.
Michelet mener språk fortsatt er viktig, men at studien viser noe mer grunnleggende.
– Selvsagt er språk viktig, men argumentet mitt er likevel at ulike emosjoner på tvers av rasialiserte erfaringer er den mest sentrale faktoren som forklarer mangel på endring i samfunnsdiskursen, sier hun til Utrop.
Hun peker på at mennesker kan oppleve den samme samtalen på vidt forskjellige måter, og at dette kan forstås ved at følelser er fordelt forskjellig blant mennesker med ulike rasialiserte erfaringer.
Når disse følelsene kolliderer, stopper dialogen ofte opp.
Majoriteten strever med å uttrykke følelser om rasisme
Et av studiens mest sentrale funn er at mange antirasister forteller at de bruker betydelig energi på å regulere egne følelser når de snakker om rasisme.
Deltakerne beskriver hvordan de bevisst snakker roligere enn de egentlig føler, toner ned frustrasjon, passer på ikke å virke sinte og forsøker å gjøre majoriteten komfortabel.
Målet er ofte å unngå å bli oppfattet som aggressive eller lite konstruktive.
Dette er ikke et nytt fenomen i internasjonal forskning, men Michelet mener hennes studie retter søkelyset mot en side som har fått mindre oppmerksomhet.
– Min forskning retter mer fokus mot den hvite majoriteten, der jeg avdekker hvordan følelser som angst, frykt og ubehag ofte forhindrer viktige samtaler om hvordan folk i Norge opplever rasisme. Dette er også fremtredende blant personer som forstår seg selv som liberale og til og med kan ha antirasistiske verdier, sier hun.
Viser motstand
Å stadig måtte kontrollere egne reaksjoner har en pris.
Michelet mener dette emosjonelle arbeidet kan bli en betydelig belastning for den enkelte.
– Å tone ned frustrasjoner og sinne i situasjoner hvor en blir utsatt for rasisme har store psykiske kostnader for den enkelte, men er dessverre for de aller fleste den eneste måten å bli akseptert av samfunnet på, sier hun.
Samtidig viser studien at deltakerne ikke bare beskriver belastningen. Mange forteller også om motstand.
I antirasistiske miljøer finner de støtte til å ta egne følelser på alvor og dele erfaringer med andre som kjenner igjen de samme mekanismene.
– Det å ta egne følelser på alvor er et kollektivt prosjekt de støtter hverandre i, slik at det blir enklere å tåle og «dele på ubehaget» og dermed også utfordre fargeblinde diskurser på mer meningsfylte måter, sier Michelet.
Et særtrekk ved Norge
Studien argumenterer også for at den norske konteksten skiller seg fra flere andre vestlige land.
Michelet viser til at Norge lenge har hatt et selvbilde som et egalitært samfunn preget av likhet, menneskerettigheter og fredsarbeid. Samtidig mener hun refleksjonen rundt landets koloniale historie har vært begrenset.
– Myten om at Norge ikke har vært og fremdeles ikke er delaktig i koloniale praksiser er blitt motbevist fra flere hold, men likevel er det få som vil anerkjenne dette. Vi har et ganske lavt refleksjonsnivå rundt vår egen koloniale historie, noe som også gjør at rasisme blir vanskeligere å avdekke, påpeke og jobbe imot, sier hun.
Hun mener dette påvirker hele samtalen om rasisme.
– Når vi snakker om rasisme i Norge, har vi en tendens til å glemme at det grunnleggende handler om fysisk og psykisk vold, sier Michelet.
Ubehaget må deles
Et viktig poeng i studien er at løsningen ikke nødvendigvis er at minoriteter skal bli enda flinkere til å forklare eller undervise.
Tvert imot argumenterer Michelet for at dialog først kan bli mer likeverdig når ansvaret for ubehaget deles.
Hun håper leserne tar med seg en større forståelse for at mennesker kan oppleve den samme samtalen forskjellig.
– Vi kan ha forskjellige emosjonelle erfaringer av en situasjon uten at man trenger å vurdere om noen har «feil» eller ikke, sier hun.
Ber om større anerkjennelse av antirasistisk arbeid
Forskeren mener også studien har et politisk budskap.
Hun etterlyser større anerkjennelse av kunnskapen og arbeidet som utføres av antirasistiske organisasjoner og enkeltpersoner.
– På et institusjonelt og politisk plan er det viktig å anerkjenne, både faglig og økonomisk, den kunnskapen og arbeidet som ligger i antirasistiske organisasjoner og enkeltaktører, sier Michelet.
Hun mener samarbeidet mellom sivilsamfunnet og offentlige institusjoner har vært avgjørende for utviklingen av norsk antirasistisk arbeid.
Dersom samfunnet ønsker mer konstruktive samtaler om rasisme, må oppmerksomheten rettes mot mer enn ordene som blir sagt
– Det norske samfunnet ville sett ganske annerledes ut i dag om ikke aktører gjennom flere tiår har jobbet tett med miljøene som møter rasisme og samtidig samarbeidet med institusjoner med politisk makt. Dette er ganske spesielt med Norge, og har skapt en helt unik form for solidaritet med potensiale til å bygge broer og skape et mer likestilt samfunn, sier hun.
Studien konkluderer med at dersom samfunnet ønsker mer konstruktive samtaler om rasisme, må oppmerksomheten rettes mot mer enn ordene som blir sagt. Like viktig er det å forstå hvordan ulike mennesker opplever de samme samtalene – og hvordan følelsene som oppstår kan enten åpne eller lukke rommet for reell dialog.
