Foto: Rachel Johnson
Bildet av høyreekstremisme har lenge vært knyttet til marsjer, demonstrasjoner og organiserte grupper i gatene.
Men forskerne bak antologien Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli mener utviklingen de siste femten årene har endret dette bildet. I dag foregår mye av aktiviteten på digitale plattformer, der ideer, symboler og fiendebilder kan nå langt flere enn tidligere.
Boka vier flere kapitler til hvordan høyreekstreme miljøer bruker internett – fra anonyme nettfora og meldingsapper til memekultur og alternative medier.
Fra organisasjoner til digitale fellesskap
Tidligere var høyreekstreme miljøer ofte avhengige av lokale grupper og fysiske møteplasser for å rekruttere medlemmer.
Ifølge forskerne har internett gjort det mulig å bygge fellesskap på en helt annen måte. Personer kan bevege seg mellom ulike digitale plattformer, konsumere innhold, delta i diskusjoner og gradvis bli en del av et ideologisk miljø uten noen gang å melde seg inn i en organisasjon.
Dermed blir grensene mellom publikum, aktivister og organiserte grupper mindre tydelige.
Memer er mer enn humor
Et av kapitlene undersøker hvordan memer brukes i høyreekstreme nettmiljøer.
Ved første øyekast kan memer framstå som uskyldige vitser eller ironi. Men forskningen viser at humor også kan brukes til å spre politiske budskap, bygge gruppetilhørighet og gjøre ekstreme ideer mer tilgjengelige.
Ironi kan dessuten fungere som en beskyttelse mot kritikk. Budskap kan avfeies som «bare en spøk», samtidig som de når nye mottakere.
Forskerne peker på at denne formen for digital kommunikasjon har blitt en viktig del av høyreekstreme nettkulturer internasjonalt.
Lukkede rom – åpne konsekvenser
Boka ser også nærmere på plattformer som Telegram og anonyme nettfora som 4chan.
Her kan brukere dele propaganda, konspirasjonsteorier og voldelig innhold uten den samme modereringen som finnes på større sosiale medier.
Forskerne beskriver disse plattformene som arenaer hvor ideer kan utvikles, radikaliseres og sirkulere mellom nasjonale og internasjonale miljøer.
Selv om de mest ekstreme miljøene ofte er små, kan innholdet deres nå langt utover de lukkede gruppene gjennom skjermbilder, lenker og videre deling på andre plattformer.
Alternative medier spiller en rolle
Et annet tema i boka er hvordan alternative medier inngår i det høyreekstreme økosystemet.
Forskerne understreker at alternative medier er en sammensatt kategori, og at ikke alle slike medier er høyreekstreme. Samtidig viser de hvordan enkelte nettsteder og medieaktører kan bidra til å spre fortellinger om innvandring, islam og samfunnsutvikling som overlapper med høyreekstreme verdensbilder.
Når slike fortellinger gjentas i ulike kanaler, kan de bidra til å normalisere fiendebilder og styrke opplevelsen av at etablerte medier skjuler sannheten.
En ny utfordring for samfunnet
Den digitale utviklingen gjør også forebyggingsarbeidet mer komplisert.
Mens politiet tidligere kunne følge organiserte grupper og fysiske møteplasser, foregår dagens påvirkning ofte gjennom algoritmer, videoplattformer, kommentarfelt og lukkede chatgrupper.
Det betyr at radikalisering ikke nødvendigvis skjer gjennom én organisasjon eller én leder, men gjennom en lang rekke små møter med innhold på nettet.
Fra gateaktivisme til nettaktivisme
Forskerne mener derfor at høyreekstremisme i dag må forstås som et digitalt fenomen så vel som et politisk og sosialt fenomen.
Femten år etter terrorangrepene 22. juli er internett blitt den viktigste arenaen for å spre ideologi, bygge identitet og knytte forbindelser mellom høyreekstreme miljøer – både i Norge og internasjonalt.
