Norsk feltimam etter Pride-terroren: – Islam må tåle kritikk

En kvinne ble drept og over 30 mennesker skadet da en varebil kjørte inn i en folkemengde i nærheten av Christopher Street Day-markeringen i Berlin 25. juli. Flere personer skal også ha blitt angrepet med et stikkvåpen.

Den antatte gjerningspersonen, en 21 år gammel mann, ble dagen etter skutt og drept under en politiaksjon. Ifølge Berlin-politiet gikk mannen til angrep på spesialstyrkene med et stikkvåpen da han ble funnet i bydelen Spandau.

Tysklands innenriksminister Alexander Dobrindt har omtalt hendelsen som et islamistisk terrorangrep. Ifølge nyhetsbyrået AP fant etterforskerne en video på mannens telefon der han tilsynelatende sverget troskap til terrororganisasjonen IS. Det skal også ha blitt funnet IS-relatert materiale i boligen hans.

Angrepet har utløst en ny debatt om islamisme, homofobi, radikalisering og muslimske miljøers ansvar. Farhan Shah, filosof med doktorgrad og feltimam i Forsvaret, mener den islamistiske orienteringen må omtales uten omsvøp.

– Det må gjøres både av hensyn til dem som ble rammet, og for at samfunnet skal kunne forstå og motvirke miljøene som legitimerer vold mot skeive mennesker, skriver Shah i et innlegg til Utrop.

– Kan ikke forklare hvem muslimer er

Shah understreker samtidig at én gjerningspersons handlinger ikke kan brukes som bevis på muslimers kollektive natur eller på et uforanderlig innhold i islam.

– Islamistisk ekstremisme må kritiseres som en bestemt autoritær og politisk fortolkning av religionens symbolske og normative ressurser. Den kan ikke gjøres til en uttømmende forklaring på hva islam er, eller hvem muslimer er, skriver han.

Ifølge Shah låser debatten seg ofte i spørsmålet om islam «egentlig» er humanistisk eller antihumanistisk. Han mener selve spørsmålet bygger på en feilaktig antakelse om at religionens betydning er fastlagt én gang for alle i de religiøse kildene.

Han mener det er mer relevant å undersøke hvilke fortolkninger som får autoritet, hvilke stemmer som skyves ut, og hvilke menneskesyn som gis religiøs legitimitet.

– Selv der åpenbaringen forstås som guddommelig, forblir fortolkningen og forvaltningen av den en menneskelig aktivitet og et etisk ansvar.

Kritiserer religiøs ansvarsfraskrivelse

Feltimamen mener deler av den offentlige islamdebatten preges av to motsatte, men like problematiske ytterpunkter.

Det første beskriver han som en apologetisk posisjon, der islam fremstilles som grunnleggende humanistisk, mens vold, intoleranse og undertrykkelse forklares som misforståelser uten reell forbindelse til religiøse tekster eller maktstrukturer.

Shah mener en slik tilnærming kan beskytte religionen mot nødvendig kritikk.

– Når all antihumanisme på forhånd defineres som uislamsk, blir religionens historiske maktformer vanskeligere å undersøke kritisk, skriver han.

Han viser blant annet til hvordan bestemte religiøse fortolkninger gjennom historien har vært brukt til å legitimere kjønnshierarkier, sosial kontroll, straff og begrensninger av menneskers frihet.

Islam må derfor tåle tydelig og kunnskapsbasert kritikk, mener han. Det gjelder både Koranen, fortolkningstradisjonene og de religiøse autoritets- og maktstrukturene.

Advarer mot å gjøre islam til en voldelig essens

Det andre ytterpunktet er ifølge Shah forestillingen om at Koranen er grunnleggende menneskefiendtlig, og at humanistiske fortolkninger bare er bortforklaringer eller brudd med islams «egentlige natur».

I en slik forståelse blir muslimen redusert til en passiv bærer av en voldelig religiøs essens, mener han.

– For den ene siden er religionens sanne vesen humanistisk. For den andre er det antihumanistisk og iboende voldelig. I begge tilfeller reduseres muslimen til en passiv forvalter av en allerede fastlagt essens, skriver Shah.

Konsekvensen er at menneskenes ansvar for hvordan religionen fortolkes og praktiseres, forsvinner fra debatten.

Ifølge Shah er alternativet til generalisering verken taushet, relativisme eller berøringsangst. En presis religionskritikk må undersøke hvilke tekster som brukes, hvordan de fortolkes, hvilke autoriteter som får makt, og hvilke politiske eller sosiale interesser fortolkningene beskytter.

Pride utfordrer ekstremismens verdensbilde

Shah trekker også frem psykologiske mekanismer som kan gjøre autoritære og ekstremistiske ideologier tiltrekkende. Han understreker at slike perspektiver ikke kan brukes til å diagnostisere gjerningspersonen på avstand, men mener de kan bidra til å forstå hvordan ekstremistiske verdensbilder fungerer.

Slike ideologier tilbyr ikke bare et politisk eller religiøst program. De kan også gi entydige svar til mennesker som opplever avmakt, uro og indre konflikter, mener han.

Verden deles da inn i rene og urene, troende og vantro, normale og avvikende. Den andre blir ikke lenger betraktet som et sammensatt menneske, men som representant for en gruppe og en trussel mot en påstått naturlig orden.

Pride kan få en særlig sterk symbolsk betydning i et slikt verdensbilde, ifølge Shah. Markeringen synliggjør retten til å leve annerledes og utfordrer forestillingen om at identitet, kjærlighet og livsførsel må følge faste kategorier.

– For den som søker trygghet i renhet, entydighet og lydighet, kan denne menneskelige åpenheten oppleves som en provokasjon, skriver han.

Dermed rammer terroren ikke bare de konkrete menneskene som deltar i Pride. Den angriper også tanken om at mennesker skal kunne forme sine egne liv og avvike fra religiøse eller sosiale forventninger.

Holder fast ved det personlige ansvaret

Samtidig advarer Shah mot forklaringer som gjør radikalisering til en automatisk prosess der gjerningspersonen ikke lenger har ansvar for egne valg.

Ideologiske miljøer, psykiske konflikter og sosiale forhold kan bidra til å forklare voldens forutsetninger. De forklarer likevel ikke alene hvorfor ett menneske velger vold, mens et annet velger tvil, motstand eller solidaritet, mener han.

– Radikalisering utvikles også gjennom en rekke valg: hvilke autoriteter man gir makt over egen dømmekraft, hvilke fortellinger man gjør til sine egne, og hvilke mennesker man aksepterer å avhumanisere.

Forståelse av ekstremismens bakgrunn må derfor ikke forveksles med frifinnelse fra ansvar.

Etterlyser en «kjempende humanisme»

Shah mener islamistisk vold viser at religiøse køseilder og symboler kan fortolkes og mobiliseres på antihumanistiske måter. Samtidig viser muslimske reformbevegelser at de samme tradisjonene kan fortolkes i retning av pluralisme, menneskeverd og individuell frihet.

Ingen av delene følger automatisk av tekstene, understreker han. Det avgjørende er hvilke fortolkninger, autoriteter og menneskesyn som blir gitt makt og legitimitet.

Han etterlyser det han kaller en universell og kjempende humanisme, som forsvarer menneskers frihet også når de tror, elsker eller lever annerledes enn flertallet.

– Humanismens og det liberale demokratiets prøve består nettopp i å verne om menneskets rett til å leve og forbli annerledes. Samtidig må mennesker holdes ansvarlige for hvordan de forvalter sitt livssyn og sine etiske valg, uten at kollektiv skyld legges på hele grupper, skriver Shah.