Debatten om Document-redaktør Hans Rustads medlemskap i Norsk Redaktørforening (NR) har tiltatt de siste ukene. Tre redaktører i Morgenbladet meldte seg nylig ut av foreningen i protest, og også Avisa Nordlands debattredaktør har meldt seg ut.
Nå går samfunnsdebattant Doremus Schafer grundig inn i striden. I en omfattende analyse argumenterer han for at det finnes legitime grunner til å være skeptisk til å ekskludere Rustad, men at deler av motargumentasjonen bygger på feil premisser om både Norsk Redaktørforening og Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Schafer understreker samtidig at han selv ikke har konkludert med at eksklusjon nødvendigvis er den beste løsningen. Han har blant annet vært skeptisk til om en utkastelse kan styrke Documents egen fortelling om å være et undertrykt alternativ til de etablerte mediene.
Reagerer på argumentet om å «la systemet virke»
En sentral del av Schafers analyse er rettet mot Avisa Oslo-redaktør Eirik Hoff Lysholm, tidligere styreleder i Norsk Redaktørforening.
Lysholm har advart mot å «hoppe rett til konklusjoner» om Rustad og mener presseetikken først bør prøves gjennom eksisterende ordninger. Han har blant annet foreslått at flere av Rustads uttalelser kan klages inn til PFU.
Schafer mener dette bygger på en feil fremstilling av hva kritikerne faktisk har krevd.
– Realiteten er selvsagt at det er ingen av eksklusjonspådriverne som har tatt til orde for noe i nærheten av en slik summarisk utkastelse, skriver Schafer.
Han mener kravet først og fremst har vært at Redaktørforeningen må starte en formell vurdering, der Rustad får mulighet til å svare og legge frem sitt syn.
Dette har nå også skjedd. Norsk Redaktørforening opplyser at styret er i gang med å vurdere Rustads medlemskap, og at arbeidet startet i forbindelse med styremøtet 3. juni. Saken skal behandles igjen fredag 25. september.
Mener PFU har en annen oppgave
Schafers hovedinnvending er at PFU ikke er konstruert for å avgjøre om summen av en redaktørs opptreden over flere år er forenlig med medlemskap i Redaktørforeningen.
PFU vurderer konkrete publiseringer opp mot Vær Varsom-plakaten. Schafer mener det derfor blir feil dersom PFU-fellelser gjøres til den avgjørende målestokken for om Rustad kan være NR-medlem.
– PFU og VVP er ikke, skal ikke være, og kan ikke være en grensedragning som skiller mellom akseptabel og uakseptabel presseadferd, skriver Schafer.
Poenget hans er at en publisering kan være svært usaklig eller kritikkverdig uten nødvendigvis å bryte et konkret punkt i Vær Varsom-plakaten særlig når skjellsordene er rettet mot politikere eller andre maktpersoner. PFU vurderer dessuten enkeltsaker, mens Redaktørforeningen kan gjøre en bredere vurdering av et medlems opptreden over tid, argumenterer han.
PFU-fellelser får begrensede konsekvenser
Schafer utfordrer også forestillingen om at en rekke nye PFU-fellelser automatisk vil tvinge frem en endring hos Document.
Et medium som blir felt, skal publisere PFUs uttalelse og merke den felte nettpubliseringen. Norsk Presseforbund opplyser nettopp at en fellende uttalelse skal gjøres kjent for publikum.
Schafer påpeker at ordningen i seg selv ikke krever at en redaktør offentlig må erklære seg enig i PFUs vurdering eller love et generelt linjeskifte. Han viser også til at Document er felt flere ganger tidligere, uten at dette har medført noen synlig endring i deres redaksjonelle praksis.
Hoff Lysholm argumenterer med at dersom Document ikke “respekterer” PFU-fellelser så kan det berettige en fremtidig ekskludering, men Schafer stiller spørsmål ved hvorfor dette skulle stille seg annerledes i fremtiden, når Documents tidligere fellelser og påfølgende atferd frem til nå, ikke er godt nok for Hoff Lysholm.
Så sent som onsdag 23. september ble Document igjen felt i PFU. Denne gangen gjaldt det en artikkel om influenser Jørgen Emil Riis-Gjertsen. PFU konkluderte med brudd på Vær Varsom-plakatens punkter 3.1 og 3.2 om blant annet anonyme kilder, kildegrunnlag og opplysningskontroll.
– Det er totalvolumet som er problemet
Det sentrale i Schafers analyse er at Document kan vurderes ut fra noen få enkeltpubliseringer.
Han trekker frem en rekke uttalelser og publiseringer fra Rustad og andre i Document som eksempler på det som er et langvarig mønster. Schafer viser blant annet til karakteristikker av politikere, minoriteter og andre medier og mener problemet ligger i summen snarere enn i spørsmålet om hvert enkelt utsagn isolert kan felles i PFU.
– Det er totalvolumet og den systematiske oppførselen deres, langt mer enn de individuelle enkeltsakene som med ujevne mellomrom blir omtalt i hovedstrømsmedier, som utgjør problemet, skriver Schafer.
Han mener derfor Redaktørforeningen må kunne vurdere et samlet mønster dersom spørsmålet er om medlemskriteriene fortsatt er oppfylt.
Vil ha tydeligere grense
Schafer konkluderer ikke med at Rustad nødvendigvis bør ekskluderes. Han beskriver seg fortsatt som relativt åpen i spørsmålet om en eksklusjonsprosess vil være verdt konfliktene den kan utløse.
Men han etterlyser et tydelig svar på hvor grensen faktisk går.
Norsk Redaktørforening har tidligere vurdert Rustads medlemskap. I 2021 rettet styret skarp kritikk mot ham, men fant ikke grunnlag for formelle sanksjoner. Foreningen har også tidligere avslått medlemskap for blant andre tidligere Resett-redaktør Helge Lurås og Steigan.no-redaktør Pål Steigan.
For Schafer viser dette at det allerede finnes grenser for hvem som kan være en del av redaktørfellesskapet. Spørsmålet er dermed hvilke krav som gjelder når en person først er blitt medlem.
– Et slikt kollegium […] må stille noen minstekrav til sine medlemmer, skriver Schafer.
Han mener derfor også motstanderne av en eksklusjonsprosess bør være tydelige på hva som faktisk skal til før medlemskapet kan settes på spill.
